Framing og being framed?

I fire år har Ingvild Thu Kro forsket på relasjonen mellom medier og religion. Det har hun konkretisert ved bl.a. å se på hva som skjer når man bruker film i konfirmasjons-undervisningen i Den norske kirke. Nå har Ingvild levert inn sin doktoravhandling.

Ikke lurt, - men rammet inn

Tittelen på avhandlingen til stipendiaten og høyskolelektoren i religionssosiologi - Framing or being framed? - gir et hint om at det skjer ulike ting på ulike nivå. Framed kan i noen tilfeller også brukes i betydningen å bli lurt, men det betyr det absolutt ikke her, understreker hun. 
«Det er jo ikke sikkert det er så mange konfirmantledere som hadde vært fornøyd med at jeg sier at her blir dere lurt!» ler Ingvild.Hun ser bl.a. på om det er filmene som rammer inn konfirmasjonsundervisningen eller om det er filmene som blir innrammet av konteksten de brukes i. 

Tittelen er inspirert av en innrammingsteori av Erving Goffman. Når man bruker filmer slik som i konfirmasjonsundervisningen, skjer det en innramming på flere nivå samtidig. Hun kaller det for multilevel framing. Filmene rammes inn i den konteksten de brukes, det vil si konfirmasjonsundervisningen, og filmene rammer inn selve tematikken i konfirmasjonsundervisningen osv.

Filmgrupper i konfirmasjonsarbeidet

Helt konkret har Ingvild Thu Kro fulgt fire menigheter som har hatt seks filmgrupper i sitt konfirmantarbeid. Hun har intervjuet seks konfirmantledere, observert undervisningen og gruppeintervjuet konfirmantene som har deltatt. Filmer som vises på kino eller på Netflix og andre plattformer, brukes i konfirmantundervisningen med den hensikten at de på en eller annen måte skal være et verktøy til å belyse forskjellige temaer som konfirmantene skal få opplæring i.

Et av hennes hovedargument er at konfirmasjonsundervisningen blir medialisert, fordi filmene ender opp med å bli den arenaen hvor man snakker om teologien og de kristne verdiene. Filmene ender dermed opp med å bli både kilde og arena for teologisk refleksjon.
Konfirmantlederne ønsker å skape en undervisning som oppleves aktuell og relevant for konfirmantenes livsverden, og tenker derfor at film kan være en brobygger som kan hjelpe med dette.

Det viser seg imidlertid at konfirmantene ikke nødvendigvis oppfatter eller forstår denne broen. De har ikke de samme referanserammene til å forstå og tolke den kristne troen, som generasjoner før dem har. De gir også inntrykk av å ha lite kjennskap til å analysere film, og klarer derfor ikke å overføre og forstå betydningen.

Reflekterer du rundt om noe av dette er positivt eller negativt?

«Nei, i selve avhandlingen går jeg ikke inn og mener noe om dette, jeg bare ser at det skjer», svarer Ingvild. Avhandlingen er en religionssosiologisk oppgave og ikke en praktisk-teologisk oppgave. 

Media og skole erstatter kirke

Ingvild Thu Kro syns det er spennende å finne ut av hvordan mennesker tror og hva de tror på. Hvilke religiøse strømninger er det i samfunnet, og hva skjer i relasjonen mellom religion og populærkulturer, som f.eks. mediene er? 

Har du funnet noen svar? 
Ingvild mener hun har fått noen bekreftelser. Hun viser bl.a. til den svenske religionssosiologen Mia Lövheim som hevder at mediene og skole nå har blitt de primære kildene for møter med religion og religiøsitet i samfunnet, der det tidligere var kirke og familie som var de fremste. Lövheim mener også at mediene har tatt over rollen som kirken hadde før, som en samlingsplass og møtested, og som en arena for refleksjon. KRLE-undervisningen vi har i dag og mediene, er nå det stedet de fleste barn og unge får noe religionsundervisning, og ikke i kirken. 

Den største utfordringen underveis

I starten av hennes forskingsperiode var det korona. Det satte noe brems på datainnsamlingene, som måtte tilpasses på en annen måte. 

Hva har vært din største utfordring underveis?

«Den største utfordringen tror jeg har vært det å tørre å stole på meg selv. Å stole på mine funn og mine refleksjoner, og at jeg skal få dette til. Jeg kan fort bli min egen største kritiker. The famous imposter syndrom!» ler hun.  

Avhandlingen gjøres via Universitetet i Agder, men den er finansiert av Ansgar høyskole hvor hun har stipendiatstillingen og nå er fast ansatt. Ingvild sier hun har opplevd en kontinuerlig heiing og støtte fra kollegaer på huset. Det at andre har tro på henne, det å ha folk å diskutere med og som gir oppmuntringer, har vært uvurderlig for henne. «Jeg har hørt at folk kan oppleve doktoravhandlingsløpet som ganske ensomt. Det har jeg virkelig ikke opplevd her på Ansgar. Det er kanskje en av fordelene ved en mindre høyskole», tror Ingvild. 

«Jeg hadde trodd jeg skulle lære mer om den kristne troen»

Tror du din forskning kan bidra til noe?

«Kanskje det at man må være gjennomtenkt og gjennomført når man gjør ting. Det er ikke automatikk i at det å ta inn andre verktøy som f.eks. film, hjelper til refleksjon. Det trengs mye forklaring og tilrettelegging. Hvis intensjonen også er å skape refleksjon og samtaler og ikke bare gitte svar, så er det ikke gitt at konfirmantene forstår det», forklarer hun.

Konfirmasjonsundervisningen generelt har flyttet seg vekk fra tradisjonell konfirmasjonsundervisning til noe som skal være tettere på konfirmantenes egne liv. En annen ting hun ble overrasket over var at konfirmantene selv etterlyser tydeligere undervisning om den kristne troen. Samtlige ville valgt kristen konfirmasjon igjen, og de syns det var gøy og engasjerende, men setningen
«Jeg hadde trodd at jeg skulle lære mer om den kristne troen» gikk igjen hos mange. 
Dette tror hun kan bli en direkte utfordring til Den norske kirke. Dette vil hun også skrive noe om etter hvert som publiseringene blir offentliggjort. 

Drømmen

Noe av motivasjonen til forskningsarbeidet har også vært at trosopplæring er et område hun syns er veldig spennende og viktig. «Jeg har jo en drøm om mer fokus på trosopplæring for barn og unge i teologistudiene på Ansgar», forteller Ingvild. Hun ser for seg at det i bacheloren blir et eget spor for de som har lyst til å jobbe med barn og unge innenfor trosutvikling og trosopplæring. Mange som går ut fra Ansgar med teologiutdanning, begynner å jobbe med barn og unge. Hun utdyper:

«Dette er jo den viktigste arenaen vi har. Det er de som er framtiden. Når det samtidig er så lite undervisning i skolen så viser jo det, slik som konfirmantene i undersøkelsen min sier, at de ikke kan så mye om hva kristen tro er og hva det innebærer, verken teologien eller dogmatikken. Så dette trengs! Da trenger vi også folk som er gode på å gjøre trosopplæring i praksis.» 

Utfordringen og drømmen for hva hun vil jobbe videre mot i årene framover er klar. Nå venter først sensur og forhåpentligvis disputas til våren!

Foto: Lasse Eid
Artikkelen har vært publisert i Ansgarmagasinet. Les siste nummer av Ansgarmagasinet her