Kvinnelige ledere – hva skal vi med dem?

Jeg skulle gjerne deltatt i et slikt nettverk da jeg begynte som ungdomspastor i 1988. I studietiden hadde jeg møtt både motforestillinger mot kvinnelige pastorer og heiarop. Som nyutdannet pastor ble jeg tatt godt imot av menighet og pastorkollegaer. Men jeg fikk også høre at jeg ikke kunne forvente å få samme jobbtilbud som mine mannlige medstudenter, siden jeg var kvinne.

Mye vann har runnet i havet siden den tiden, og i dag gleder jeg meg over at det i dag er blitt langt flere kvinnelige prester og pastorer, og at flere kirkesamfunn har åpnet for kvinners tjeneste. Mange kvinnelige pastorer og ledere jeg har snakket med, har opplevd å bli heiet frem. Fortsatt møter kvinner som ønsker å bli pastorer og ledere i ulike kirkesamfunn, hindre som ikke menn gjør. Selv i kirkesamfunn og organisasjoner der kvinner og menn i utgangspunktet har like muligheter, blir kvinner ofte sett som «nest best». Unge kvinner møtes av motforestillinger mange kanskje trodde var borte.

Hva kan gjøres for å få flere kvinnelige pastorer og ledere? Det må jobbes både teologisk og praktisk for å rydde bort det vi kan kalle «falske snublesteiner». Argumenter mot kvinnelige pastorer og leder kan vel så ofte være uttrykk «ikke-teologi på teologiske steder» som innvendinger basert på teologi. Et godt eksempel på dette er argumentasjon mot kvinnelige forkynnere/pastorer i lavkirkelige og frikirkelige menigheter og organisasjoner. I disse menighetene og organisasjonene er tjenesten basert på nådegaver og utrustning som det myndige lekfolket utøver, ikke på et skille mellom de ordinerte og lekfolket.

I disse sammenhengene brukes som regel to ulike innfallsvinkler til de bibelske tekstene om kvinners tjeneste i menigheten. De som tar utgangspunkt i underordningstekstene, ender ofte med følgende konklusjon: kvinnen har ikke samme anledning til lederposisjon i menigheten som mannen. De forstår relasjonen mellom Gud, Kristus, mannen og kvinnen som et hierarki med Gud/Kristus på toppen, deretter mannen og så kvinnen. Andre tar utgangspunkt i Galaterbrevet 3, 28 der det står: «Her er ikke mann eller kvinne, slave eller fri, jøde eller greker. Her er alle ett i Kristus Jesus». De ender ofte med følgende konklusjon: mann og kvinne er likestilt overfor Gud og i forhold til menighetstjeneste. Uavhengig av kjønn, etnisitet eller sosial status er det frelsen i Jesus Kristus som er utgangspunktet for tjenesten med å spre evangeliet til alle mennesker.

Jeg ønsker det nye nettverket velkommen, og håper det vil gi oppmuntring og støtte til kvinner i alle aldre som ønsker å tjene Gud som menighetsledere, ledere i kristne organisasjoner, prester og pastorer.

Kilder:

• «Her er ikke mann og kvinne» Om kvinnelige pastorer og ledere i evangelikale menigheter. Red: Breistein, Dagrød, Hellem og Salvesen. Det norske Misjonsforbund 2009.
• Breistein, Ingunn F.: Mellom underordning og likestilling. Kvinners mulighet for lederposisjoner i norsk frikirkelighet og lavkirkelighet på 1900-tallet. I Pål Repstad (red.): Norsk bruksteologi i endring. Tapir Akademisk Forlag, s.149-170.