Kronikk av Ingunn Folkestad Breistein, rektor og professor Ansgar høyskole. Tidligere medlem av Stålsett-utvalget.
Publisert i Vårt Land 17. februar 2020. Foto: Arbeiderpartiet/Flickr
I et intervju med Vårt Land blir Martin Kolberg intervjuet om hvorfor så få frikirkelige stemmer Arbeiderpartiet. Hvis han leser Jonas Gahr Støres kronikk om den nye trossamfunnsloven i denne avis 27. november, finner han noe av svaret. Det er nemlig to prinsipper som er svært viktige for frikirkene: likebehandling og frihet i teologiske spørsmål.
På den ene siden hyller Støre mangfold og muligheten til å tro uten frykt for trakassering og forfølgelse. På den andre siden sier han at «vi kan utarbeide klare forventinger til åpenhet, demokratiske valg, likestilling og likeverd gjennom en samfunnskontrakt med trossamfunn som ønsker statsstøtte». Bare uttrykket «ønsker statsstøtte» viser at Støre ikke har klart for seg hvorfor norske trossamfunn får statstilskudd. Når våre politikere har valgt å gi støtte til Den norske kirke, er de forpliktet til å støtte andre trossamfunn på samme måte. Denne retten er nedfelt i Grunnlovens § 16: «Alle trus- og livssynssamfunn skal bli stødde på lik linje». Trossamfunn har rett på denne støtte, heldigvis uten å måtte nå gjennom Støres eller andre politikeres syn på teologiske spørsmål.
De fleste frikirker regner sine røtter tilbake til reformasjonstiden og de såkalte «gjendøpere». På grunn av navnet tror mange at det først og fremst var dåpen som skilte reformasjonskirker som lutheranere og reformerte. Et vel så viktig skille var deres syn på forholdet mellom kirke og stat. Døperbevegelsen mente nemlig at hvert menneske selv måtte ta stilling til kirkemedlemskap eller ikke – og med dette brøt de med samtidens forståelse av enheten mellom kirke og stat. På grunn av en bokstavelig fortolkning av Bergprekenen, ville de ikke sverge lojalitet til myndighetene, og de var overbeviste pasifister.
Døperbevegelsen ble nærmest utryddet i Europa i løpet av 1500- og 1600-tallet. De ble ansett som avvikere både teologisk og statlig. Selv om norske frikirker på svært mange måter er annerledes enn døperbevegelsen, og livsvilkårene er helt annerledes, er de fortsatt nokså allergiske mot at politikere skal bestemme over deres tro.
Norge fikk sin første dissenterlov i 1845, en lov som gjorde det mulig for kristne trossamfunn utenfor statskirken å etablere seg i Norge. Med denne loven fikk dissentere rett til individuell fratrekk fra kirkeskatten. Ingen skulle betale for medlemskap i et kirkesamfunn der man selv ikke var medlem. Retten til individuelt skattefradrag ble med Lov om trudomssamfunn og ymist anna i 1969 erstattet med ordningen at det trossamfunn vedkommende tilhørte, skulle få statstilskudd per medlem tilsvarende tilskuddet statskirken fikk per medlem. Med denne loven ble det større likestilling mellom de som stod innenfor og utenfor Den norske kirke.
Kan man sammenligne statstilskudd til trossamfunn med statstilskudd for politiske partier? De ulike politiske partiene får ikke statsstøtte for å være mest mulig like hverandre, tvert imot er det et kjennetegn ved et liberalt demokratisk samfunn at ulike stemmer får leve side om side. Arbeiderpartiet får ikke statsstøtte for å være mest mulig like eller forskjellige fra Høyre, men fordi de har så og så mange medlemmer og oppnår så og så mange stemmer. Baptistene får ikke statstilskudd fordi de mener det samme eller noe annet som Den norske kirke om dåpen, men fordi de får tilbakebetalt til trossamfunnet den usynlige kirkeskatten deres medlemmer betaler.
Ingen foreslår å frata politiske partier støtte fordi det har forekommet at deres politikere har begått seksuell trakassering, overgrep mot mindreårige eller underslag. Det er personene som har gjort noe galt som må bli straffet, og partiene som må jobbe for en bedre partikultur. Det samme bør gjelde for trossamfunn. Dersom loven brytes skal selvsagt ansvarlige personer straffes, men det er ikke slik at trossamfunnet bør miste tilskudd om en person i trossamfunnet har gjort noe galt.
Støre og andre politikere bør ikke sammenblande statlig tilskudd til trossamfunn og sin egen mening om hva en god teologi er. Og de bør slett ikke favorisere sitt eget trossamfunn (Den norske kirke) slik Støre synes å gjøre, bevisst eller ubevisst. Det er nemlig fortsatt slik at selv om kirke og stat har skilt lag, synes Den norske kirke fortsatt å være den gode mal på hva andre trossamfunn bør tro. Åpner Den norske kirke for likekjønnet vigsel – så bør andre trossamfunn gjøre det samme. Har Den norske kirke satt et skille mellom teologisk ledelse (bispemøtet) og lekmanns/organisatorisk ledelse (kirkemøtet), se, da kan man innføre krav om at trossamfunns styrer skal være åpne for kvinner.
Støre bør heller ikke glemme at mye av de teologiske synspunkter han tilsynelatende ikke liker – manglende likestilling mellom kjønn, troen på at ekteskapet mellom mann og kvinne har forrang fremfor likekjønnet samliv – også finnes blant mange av Den norske kirkes medlemmer. Ja, den norske kirke har sågar vedtatt å leve med to syn i synet på likekjønnet ekteskap. Den norske kirke fikk 2,2 milliarder i statsstøtte for 2019, helt uavhengig av om medlemsantallet eller av teologiens innhold. Tilskuddet til andre trossamfunn er avhengig av medlemsutviklingen, og tilskuddet blir det til stadig satt spørsmålstegn ved av politikere som er uenige i deres teologi. Det lover ikke godt for religionsfriheten at lederen for et av de største partiene i Norge tilsynelatende synes å ville frata trossamfunn som ikke lever opp til hans eller Arbeiderpartiets krav, statsstøtte.
Jeg håper på en bred enighet om likebehandlingsprinsippet når den nye trossamfunnsloven skal vedtas. Likebehandling og frihet i teologiske spørsmål er de viktigste prinsippene. Avviklingen av statskirkeordningen bør ikke erstattes av ordning med en rekke statsreligioner. Dersom Arbeiderpartiet vil ha tilbake flere frikirkelige velgere, bør partiet overlate teologien til trossamfunnene, og konsentrere seg om politikken. Kirkefyrstenes tid er forhåpentligvis forbi.