Gå til innhold
Brobyggeren

Brobyggeren

Seks måneder tok det tyske Lars Mandelkow å lære seg norsk, og i 2017 reiste han til Kristiansand for et jobbintervju på Ansgar høyskole. Da han ble spurt om han kunne si noe om seg selv, tenkte han et øyeblikk på hva han skulle si, og mest på hvordan han skulle si det på norsk;

“Jeg er et menneske som liker å bygge broer”, svarte han.  

Han fikk jobben og begynte samme året. Lars er født i Tyskland, og har gjennom årene etablert seg godt som privatpraktiserende psykolog der. Vel etablert med kone og fire barn, var ikke Norge det som lå i kortene, men da hans eldste datter dro på utveksling til Norge og Kristiansand, begynte prosessen. Etter utvekslingsåret ønsket hun å bli lenger i Norge, så da flyttet likså godt hele familien til landet. I 2018 fikk Lars et Ph.d.-stipendiat og begynte å forske på hvilken rolle spiritualitet og religion har i norsk psykoterapi.  

Åpenhet og tilbakeholdenhet 

Det er en undersøkende studie som tar for seg hva de profesjonelle tenker rundt tematikken, og hvordan de eventuelt innlemmer det i behandlingen. Han så også på i hvilken grad den åndelige dimensjonen dekkes i utdanningen 

Det han fant er at det er en stor interesse og åpenhet på et teoretisk plan, samtidig som det er stor tilbakeholdenhet når det kommer til praksis. Han hadde forventet mer motstand og skepsis i fagmiljøet, men det var det ikke. Mange uttrykte tvert imot en åpenhet og forståelse for at dette kan være noe mange trenger, og flere hadde også en personlig interesse for tematikken.  
Det interessante er at når han i undersøkelsen spurte om terapeuten var i stand til å ha en åpen samtale om religion med sine pasienter, svarte 80-90 % JA. Når han spurte videre om de på noen måte ga rom for å spørre og snakke om dette, var det imidlertid bare 40 % som svarte JA. Når han så til slutt spurte om de som terapeuter henvendte seg direkte til sine pasienter for å snakke om det, var det bare 12 % som svarte JA. Det var færre og færre som svarte JA, jo mer praktisk det ble. Det viser at det ikke nødvendigvis er motstand på et teoretisk eller prinsipielt plan, men at det heller handler om at det ikke fungerer godt når det skal settes ut i praksis. 

lars-mandelkow_brobygger-mellom-sjel-og-and-6

Et tomrom i terapien 

En av grunnene til dette er at det selvsagt er gode etiske tvil om hvordan dette skal gjøres på en riktig måte. Terapeuten er der for pasientens del, og er opptatt av å ikke påføre pasientene noe som de ikke har bedt om. Spør man derimot pasientene, så gir de uttrykk for at de er tilbakeholdne om sin tro, fordi de forventer et negativt svar. Dette gjør at både terapeut og pasient unngår å snakke om religion og spiritualitet.  

«Dette skaper et tomrom i terapien som ingen tar seg av», sier Mandelkow. 

Opponenten understreket nettopp dette, da hun under disputasen anerkjente Mandelkow sine funn og bekreftet: «Lars, you found a gap» 
Han har med sin doktoravhandling klart å formulere seg inn i et felt som mangler forskning og godkjenning, og i en utdanning som er preget av naturvitenskap og religionskritikk.  

Bro mellom biologi og det eksistensielle   

Mandelkow mener det er psykologenes ansvar å åpne og invitere, både de religiøse og ikke religiøse, de med annen tro og religion og de med en sammensatt spiritualitet. Det er ikke psykologiens oppgave å si hva som er riktig og hva som er feil, men rommet må åpnes. Da trenger man trening i et eksistensielt språk, utdyper han.  

Som både psykoterapeut og teolog, er det naturlig for Lars å engasjere seg i tematikken.  

“Jeg har jobbet mye med folk i eksistensielle kriser, og som et troende menneske og som psykolog, har det alltid vært en utfordring å binde dette sammen, samtidig som jeg ikke skal trå over noen etiske grenser i terapirommet”, forteller han. 

I dag er det fire universiteter i Norge som tilbyr profesjonsstudiet i psykologi. Drømmen er at det opprettes kurs i eksistensiell helse som inkluderer spiritualitet og religion, og at de i tillegg forankrer spiritualitet og religion i den øvrige psykologiutdanningen. «Her bidrar jeg gjerne!» sier Lars. Håpet er at om noen år så er det en selvfølge å integrere tematikken i all undervisning og ikke at det er en tilleggsundervisning. Utdanningen bør inkludere både biologi, det sosiale og det kognitive, men også det eksistensielle og religiøse, det hellige. Utelater vi det eksistensielle og religiøse, utelater vi en stor del av det å være et menneske. «Hvor finner jeg fred? Hvor finner jeg håp? Det er spørsmål som ikke kan besvares ut ifra det sosiale eller kognitive», utdyper Mandelkow. 

bilde_1lars-mandelkow_brobygger-mellom-sjel-og-and

Skrevet to bøker under stipendiattiden 

Lars Mandelkow disputerte et år før normert tid. Han har elsket tiden som stipendiat og syns den har vært både gøy og interessant. Han liker å skrive og har også skrevet to bøker som “hobby” samtidig som han tok doktorgraden. Ingen doktorgrad-blues hos han med andre ord.  

I 2022 vendte familien tilbake til Tyskland, så nå bruker han mye pendlertid på danske tog mellom Kiel og Kristiansand. Med 50% forskningstid og 50% undervisning, fungerer det godt. Det han savner etter flyttingen tilbake til Tyskland, er å synge i kor, noe han gjorde da de bodde her. Ellers er han glad i å lese norske og nordiske romaner. 

lars-mandelkow_brobygger-mellom-sjel-og-and-4

Hva nå? 

Nå håper han at han får midler til å forske videre i en post doc-stilling. Da vil han se nærmere på hvordan leger finner mening og motivasjon i møte med pasienter. Hva skjer hvis man ser litt forbi det biologiske og også møter pasientene på et eksistensielt plan?  
Utover det, så er det åpent framover. 

«Kona mi sier jeg skal skrive en roman også. Det tror jeg må bli en roman om en prest som havner på sykehus», avslutter Lars Mandelkow. 

Artikkelen har vært publisert i Ansgarmagasinet. Les siste nummer av Ansgarmagasinet her

Lars Mandelkow, Ph.D i Psykologi, disputerte 18. september med avhandlingen:  
Stepping carefully on sacred ground - The role of religion and spirituality in Norwegian psychotherapy