Et tomrom i terapien 

En av grunnene til dette er at det selvsagt er gode etiske tvil om hvordan dette skal gjøres på en riktig måte. Terapeuten er der for pasientens del, og er opptatt av å ikke påføre pasientene noe som de ikke har bedt om. Spør man derimot pasientene, så gir de uttrykk for at de er tilbakeholdne om sin tro, fordi de forventer et negativt svar. Dette gjør at både terapeut og pasient unngår å snakke om religion og spiritualitet.  

«Dette skaper et tomrom i terapien som ingen tar seg av», sier Mandelkow. 

Opponenten understreket nettopp dette, da hun under disputasen anerkjente Mandelkow sine funn og bekreftet: «Lars, you found a gap» 
Han har med sin doktoravhandling klart å formulere seg inn i et felt som mangler forskning og godkjenning, og i en utdanning som er preget av naturvitenskap og religionskritikk.  

Bro mellom biologi og det eksistensielle   

Mandelkow mener det er psykologenes ansvar å åpne og invitere, både de religiøse og ikke religiøse, de med annen tro og religion og de med en sammensatt spiritualitet. Det er ikke psykologiens oppgave å si hva som er riktig og hva som er feil, men rommet må åpnes. Da trenger man trening i et eksistensielt språk, utdyper han.  

Som både psykoterapeut og teolog, er det naturlig for Lars å engasjere seg i tematikken.  

“Jeg har jobbet mye med folk i eksistensielle kriser, og som et troende menneske og som psykolog, har det alltid vært en utfordring å binde dette sammen, samtidig som jeg ikke skal trå over noen etiske grenser i terapirommet”, forteller han. 

I dag er det fire universiteter i Norge som tilbyr profesjonsstudiet i psykologi. Drømmen er at det opprettes kurs i eksistensiell helse som inkluderer spiritualitet og religion, og at de i tillegg forankrer spiritualitet og religion i den øvrige psykologiutdanningen. «Her bidrar jeg gjerne!» sier Lars. Håpet er at om noen år så er det en selvfølge å integrere tematikken i all undervisning og ikke at det er en tilleggsundervisning. Utdanningen bør inkludere både biologi, det sosiale og det kognitive, men også det eksistensielle og religiøse, det hellige. Utelater vi det eksistensielle og religiøse, utelater vi en stor del av det å være et menneske. «Hvor finner jeg fred? Hvor finner jeg håp? Det er spørsmål som ikke kan besvares ut ifra det sosiale eller kognitive», utdyper Mandelkow.