^{Skrevet av Lars Mandelkow, stipendiat og høyskolelektor i psykologi}

Profesjonell holdning: nøytralitet

Her er dilemmaet: psykologer skal hjelpe alle pasienter, uansett kjønn, alder, religion, kultur og andre kategorier som er viktige i et samfunn som blir mer og mer mangfoldig. Psykologen skal ikke påvirke sine pasienter med egne verdier, politiske eller religiøse holdninger. Og det er soleklart riktig – tenk om du var en ateist med en angstlidelse som kommer for å få hjelp hos en psykolog som er muslim eller kristen, og psykologen begynner timen med en bønn og avslutter med en velsignelse. Eller, litt mindre åpenlyst, psykologen, som (tilfeldigvis) heter Maria Kristensen og (mindre tilfeldig) har et kors som smykke rundt halsen, spør deg om du tror på Gud? Hadde ikke det gått over grensen? En åpen holdning der alle pasienter føler seg like velkomne er avgjørende for å skape trygghet i terapirommet. Vanligvis er psykologer veldig flinke til det.

De store spørsmål kan ikke besvares nøytralt

Samtidig skal psykologen åpne for refleksjoner som har å gjøre med de store spørsmålene om mening, tilhørighet, ansvar eller avskjed. Eller alt samtidig. Å snakke med datteren til en dement mor, for eksempel, som opplever stor belastning som pårørende, betyr også å snakke om hvem du er når personligheten og minnene dine forsvinner, hva det betyr å tilhøre en mor som ikke kjenner deg igjen og som ikke vet at hun tilhører deg, og ikke minst om meningen i et liv som går mot døden. Eller, for å ta et annet eksempel, å snakke med en mann som er preget av angst som sprer seg over hele hverdagen: angst for en arvelig sykdom i familien, for krigen i Europa, for klimakrisen og det sosiale miljøet på jobb. Her er det eksistensielle spørsmål om trygghet eller tillit som ligger bak. Hva kan jeg stole på når verden er full av trusler? Slike spørsmål krever svar, og de berører ikke bare pasienten, men også psykologen selv, fordi det er spørsmål som angår alle mennesker. Religiøs tro er en av flere måter å besvare eksistensielle spørsmål på.

Hvordan i all verden skal en psykolog da holde religion utenfor terapirommet uten å samtidig stenge ute en dimensjon som er viktig for mange?

Forskning på norske psykologer

Forskning gjennomført ved Ansgar høyskole viser at mange psykologer er usikre når det gjelder den religiøse eller spirituelle dimensjonen i terapirommet. De er samtidig interesserte og åpne for tematikken, men nøler med å adressere den selv overfor pasientene. Pasientene, på den andre siden, nøler også, fordi det ofte er vanskelig å sette ord på religiøse eller spirituelle temaer og fordi psykologer vanligvis ikke er blant de som er spesielt positive til religion. Psykologistudiet på Norges universiteter forbereder ikke kandidatene i nevneverdig grad på det heller – religiøsitet og spiritualitet som menneskelig erfaring dekkes nesten ikke i timeplanen.

En løsning trenger ikke å være vanskelig. Psykologer er flinke til å snakke med sine pasienter og til å balansere ulike syn på verden. Den ferdigheten kan brukes også når det gjelder tro. Bare at språket bør håndteres forsiktig. Å spørre om kilder til mening i livet, om hvor håpet kan komme fra eller hvem som har det siste ansvaret, kan være en begynnelse. Å spørre om betydningen av tro i livsløpet kan også gi viktige punkter å feste en forandringsprosess på. Mange pasienter trenger oppmuntring til å snakke om tro. Men for å finne de rette ordene og ikke trå over etiske grenser, trenger psykologer også tid og anledning til å bli klar over sin egen livsfortelling når det kommer til religion. Dette kan begynne allerede på universitetet. Fordi også dette er et resultat av forskningen: psykologistudentene i Norge er veldig interesserte i tematikken. Ikke bare på Ansgar høyskole.