Det har vært bra, men man må ha litt selvdisiplin. Jeg har lenge hatt et ønske om å studere, så dette er noe jeg veldig gjerne vil gjennomføre. Det er ikke bare ennå en aktivitet som er lagt til i kalenderen. Jeg føler at jeg henger litt etter til tider, for både jobb og familie krever mye. Men alternativet hadde vært ikke å studere i det hele tatt. Jeg får med meg en del, jeg kan ta noe igjen på kvelder og helger.

 

Jeg er leder for barnearbeidet i Søgne Misjonskirke. Der koordinerer jeg, organiserer og forkynner. Jeg ble ansatt i 2010, og før det hadde jeg vært frivillig konfirmantleder sammen med min mann. Før det hadde jeg jobbet i Ungdom i Oppdrag som teamleder i fire år. Jeg var mest i Sverige, men også rundt i Europa. Var også i USA i nesten ett år.

 

Jeg var ganske ung da jeg bestemte meg for å jobbe med barn og unge. Men jeg ville ikke bli pastor, prest eller bonde, for det oppfattet jeg som veldig krevende yrker. Jeg liker godt å undervise, og jeg liker å snakke. Derfor ville jeg bli lærer, for da kan man snakke mye uten å bli avbrutt. Jeg liker godt kunst og håndverk, så jeg tenkte at jeg kom til å bli kunst- og håndverkslærer. Men så ble jeg hanket inn til Ungdom i Oppdrag, og da oppdaget jeg fort at jeg var på rett plass: dette var min greie. Der fikk jeg jobbe i team, undervise og ha gudsdimensjonene med i arbeidet. Troen fikk gjennomsyre alt jeg gjorde.

 

Jeg fant en nordmann og vi flyttet til Søgne. Meningen var at vi skulle være der ett år, slik at jeg kunne bli kjent med kulturen og familien, og etter det skulle vi ut igjen på heltid. Det ble imidlertid ikke slik vi hadde tenkt, så nå har vi vært her i 15 år. Jeg begynte som lærerassistent, og utdannet meg deretter som grafisk designer. Det jobbet jeg som i flere år. Samtidig jobbet jeg frivillig i menigheten som barnearbeider, og i dag er jeg ansatt som barnearbeider.

 

Litt utenfor kirkeveggen. Menighetsbarna kommer, for de tas med av foreldrene. Da må vi prøve å være relevante, alt ettersom hvilke barn vi har. Men barna som ikke kommer i kirken – hvordan skal vi nå dem? Der tror jeg vi når dem gjennom de relasjonene vi har i hverdagen, det er jeg veldig opptatt av. Hvis vi som har barn kan være til stede for våre barn og deres venner i hverdagen, og kan våge å være ærlig om livet og Gud med dem. Noen ganger formidler vi en snill, «tam» Jesus. Mange barn opplever en røff hverdag, og de får ikke den rosa, snille Jesus til å fungere i deres hverdag. Derfor må vi tenke litt over hvordan vi vi skal formidle Jesus på en troverdig måte.

 

Hvis jeg kan utvikle meg til å bli en god leder er mitt mål å lage et team av frivillige som kan fungere godt i barnearbeidet. Noen som har hjerte for barn. Gjerne noen som er med å formidle Jesus utenfor kirkens vegger. Jeg mener at barna også skal ha sin pastor, slik de voksne og ungdommene har. Den utdanningen har ikke jeg, så derfor vil jeg gjerne ta den. Jeg tror jeg vil se etter hvert hvor mye jeg ikke visste.

Jeg begynner å se at for å kunne være en god leder og pastor i hverdagen er det viktig at jeg kan noe om kirkens historie, om Misjonskirken Norges historie for å kunne være relevant i dag. Å lære om hva som har vært for å være mest mulig relevant i vår egen tid. Så er jeg opptatt av ledelse. Det er utrolig viktig å kunne forstå den åndelige ledelsesdimensjonen for å ta barna på alvor, for å kunne ivareta den sårbarhet som finnes blant barna.

 

Jeg føler også at jeg får satt ord og modeller på ting jeg har vært igjennom tidligere. Jeg kan sette hendelser inn i en større sammenheng, og kan få aha-opplevelser som: det var jo det som skjedde. På den måten får jeg hjelp til å forstå sammenhengen mellom det jeg lærer i teorien og det jeg opplever i menigheten til hverdags.