-Jeg var den første fast ansatte kvinnelige læreren på Ansgar som underviste i teologiske fag da jeg ble begynte i 1986. Det var spesielt! Alle andre lærere var pastorer, og det var et sjokk at jeg skulle reise rundt i landet som forkynner. Alle de andre hadde et kall. Det hadde ikke jeg. Jeg hadde bare fått et spørsmål fra rektor om å begynne som lærer, og takket ja til det.

Og nettopp kallsproblematikken fenget Ingrid. Det førte til at hun skrev sin doktoravhandling om «kallet» ved Trinity International University utenfor Chicago i USA.

Doktoravhandlingen er innenfor fagområdet interkulturelle studier og det ble Ingrids fagområde på Ansgarskolen.

 

-Da jeg begynte hadde Ansgarskolen en linje som utdannet misjonærer. Jeg har i årenes løp fått spørsmål om jeg har vært med på å legge ned misjonslinjen siden vi ikke lenger har den. Tidene forandrer seg, verden er annerledes og misjonærens rolle er forandret. Stadig færre blir misjonærer.

-Og da utdannes misjonærene annerledes i 2019?

-Den tidligere misjonslinjen har blitt til en bachelor i Interkulturelle studier. Det har kommet flere nye fag i skjæringspunktet mellom kristen tro, politikk, fattigdom og utvikling. Studiet har i dag både kristne, muslimske og ikke-troende studenter. Det er krevende!

-Hvordan opplever du å undervise klasser hvor studentene har ulikt religiøst ståsted?

-Jeg jobber på Ansgarskolen for å påvirke, og det var naturlig for meg å begynne timene med bønn. Jeg spurte studentene om de hadde problemer med det. Ingen svarte, men jeg skjønte at noen hadde kristendommen i «halsen». Det har ført til at jeg ikke lenger begynner timene med bibellesing og bønn. Jeg spurt meg selv om jeg var feig som sluttet med bibellesing og bønn, eller om jeg sluttet med det fordi det ikke tjente hensikten. Jeg tror det siste!

Jeg har latt meg inspirere av en lærer jeg hadde. Han ga meg forståelsen av at det ikke alltid var det akademiske som var viktigst i møte med læreren, men heller hvordan liv og lære smelter sammen. Jeg har ønsket om å ligne han!

Studentene vil se på våre liv – og ikke på vår bibellesing og bønner. Jeg tror det er viktigere at studentene gjenkjenner min tro i livet mitt og at undervisningen samsvarer med min kristne tro.

 

Det har rent mye vann i hav siden Ingrid begynte som timelærer og etter hvert fikk fast ansettelse på Ansgarskolen.

-Da jeg begynte på midten av 80-tallet deltok vi mye mer i elevenes liv. På internatet på Vettakollen i Oslo, gikk vi f.eks. inspeksjon på rommene kl 2300 for å sjekke at elevene var på rommene sine, elevene måtte skrive seg ut hvis de dro til byen - og frokost, middag og kveldsmåltidene var felles.

-Det har vært en rivende utvikling siden 80-tallet. Skolen har hatt kloke ledere som har tatt grep for å finne Ansgarskolens retning inn i fremtiden. Uten riktige grep og forandringene som er gjort, hadde Ansgarskolen neppe eksistert idag.

 

-Hvordan opplever du lærerrollen nå over 35 år etter at du begynte å undervise på Ansgarskolen i Oslo?

-Lærerrollen har forandret seg veldig de siste årene. Jeg har vokst opp med at man skal gjøre som autoriteter sier. Og læreren var en av de man lyttet til.

-I dag er holdningen til autoriteter annerledes. Læreren har ikke lenger samme autoritet i kraft av sin tittel. Som lærer må man fortjene å bli lyttet til. Man må være av hel ved! Innsiden og utsiden må stemme. Studentene gjennomskuer det som er påtatt. Lærere må være ærlige – også om det som er sårbart.

-Hvordan merker du det?

-Omsorgen for en dement mor og en bror med Downs syndrom førte til utbrenthet og depresjon og sykemelding for noen år siden. Jeg var åpen om dette og opplevde studentens reaksjon på min åpenhet som positiv.

 

-Du har over 35 års fartstid på Ansgarskolen – hva tenker du om skolens fremtid?

-Ansgarskolen er en suksesshistorie. Det er viktig at ledelsen i fremtiden kjemper for skolens sjel. Det finnes eksempler på kristne institusjoner som har startet idealistisk, men som i dag har lagt visjoner og idealismen i skrivebordsskuffen.

Sekulariseringen griper om seg og uttrykksformene endres. I dette farvannet kreves det at Ansgarskolen er relevant. Det er en stor utfordring å være relevant og samtidig ha kontakt med røttene.

Og dette vil jeg si med store bokstaver: Det er ingen motsetning mellom vektlegging på det akademiske, og samtidig være bevisste på våre røtter som vekkelsesbevegelse! Vi må tenke to ting samtidig. Det er i den spenningen vi kristne lever.

 

-Du fyller 70 år i sommer og slutter som lærer. Hvordan vil du oppsummere ditt lærerliv?

-Jeg har hatt en flott reise som lærer gjennom livet. Jeg har hele livet hatt liten tro på meg selv. Derfor er jeg er takknemlig for de som har trodd på meg gitt meg tillit.

I vår tid reiser vi mye. Det er forskjell på å være en turist og en pilgrim. Turisten har ikke røtter. Han reiser bare videre. En pilgrim bryter også opp og reiser videre, men han tar med seg røttene sine inn i fremtiden.

Jeg har ønsket å være en pilgrimtype, men erkjenner samtidig at turistmentaliteten påvirker meg.

Jeg har på mange måter levd et privilegert liv fordi Ansgarskolen, og mennesker jeg har møtt, stadig har gitt meg nye utfordringer. Og det har nok vært best for meg at «kallet» og utfordringene har kommet sånn – konkret og gjennom et spørsmål! Det har gjort valgene i livet enklere for meg.