Skoleåret 1964/65 begynte jeg som student på Ansgarskolen. Skolen holdt til i et bolighus i Faunveien 5 på Slemdal, men flyttet i februar 1966 til Vettakollen Turisthotell. Bygningen fra 1917 ble oppusset – flere ganger - utbygd med to leiligheter, gymsal og flere klasserom, samt to nye tomannsboliger, men internatdelen var gammel og umoderne.

 

I 1986 var Sveinung Lorentsen rektor og jeg var leder i Misjonsforbundet. Olav Råmunddal og flere reiste en visjon om en ny Ansgarskole. Vettakollen var for liten, for trang, for gammel og for kostbar å vedlikeholde. Skolen var ikke rustet for fremtiden, men både Misjonsforbundet og Ansgarskolen manglet penger. Noen hadde imidlertid tro til Gud samtidig som de så at eiendommen hadde steget mye i verdi.

 

Skolestyret og et prosjektstyre la planer, forhandlet frem tomtetilbud på Hånes (ett av flere), engasjerte arkitekt og ba om nødvendige fullmakter i forbundsstyret. Men det var delte meninger om å flytte skolen til Sørlandet. På en ekstra årskonferanse i Salem, Kristiansand, 08.11.1986 møtte de fleste store menighetene med bundet mandat mot forslaget. I møtet ble det gitt en bred orientering om planene, økonomien ble drøftet, og alle la frem sine argumenter - for og imot. I forbundsstyrets forslag til vedtak var betingelsene for å gå videre så krevende og tidsmarginene så knappe at motstanden gav seg. For mange var logikken: Dette kan vi stemme ja til, fordi betingelsene aldri kan oppfylles. Bl. a. skulle Vettakollen selges for minimum 25 millioner. Flertallsvedtak ble fattet, og forbundsstyret fikk nødvendige fullmakter.

 

Mange av oss så vedtaket som en bekreftelse på at Gud ville en videre utvikling av Ansgarskolen. Vi takket Gud og fortsatte å be. Og i månedene som fulgte gikk den ene avtalen etter den andre i boks. Betingelsene ble oppfylt en etter en. Salgskontrakt ble inngått, entreprenøravtale likeså, tomtekjøp av kommunen gikk etter planen, selv om det til dels var store protester. En del av tomten var imidlertid regulert til friluftsformål. Planene møtte sterkest motstand i fylkets friluftsnemnd. Et første avslag ble anket, og utbygger satset på at annen gangs behandling i fylket skulle gi medhold. Det var bare den saken som gjensto. Og fristen for å annullere andre inngåtte avtaler var kort. Avtalt frist for eventuell heving av salgskontrakten på Vettakollen var allerede forlenget med en måned.

 

Men avslaget i friluftsnemnda ble opprettholdt også etter annen gangs behandling. Da gjensto bare å anke til Miljøverndepartementet. Pessimistene mente et svar ville ta to år, optimistene mente en avgjørelse ville kunne ta et halvt år.  Og vi hadde siste deadline innen tre uker. Meldingen om avslaget kom til oss den 18.mars 1987, under predikantmøtet i Trondheim. Da kom tvilen. Og usikkerheten. Hadde vi tatt feil? Vi ba ekstra til Gud disse ukene. På en måte gav vi hele prosjektet tilbake til Gud og sa. Gud, dette er ditt prosjekt, ikke vårt. Vil du at dette skal bli virkelighet, må du gripe inn. Og dersom dette ikke er din vilje, og det ikke blir noen ny Ansgarskole på Hånes, så aksepterer vi det! Da fortsetter vi på Vettakollen. Amen!

 

To uker senere, onsdag 1. april, fikk vi telefonbeskjed om at Miljøverndepartementet hadde gitt grønt lys. Forbundsstyret hadde hastemøte på lørdag samme uken. Der ble alle vedtak fattet, og følgende uke skrev vi under alle avtaler som måtte signeres - og gravemaskinene var i gang i løpet av 14 dager.

 

Jeg sto som byggherre på vegne av forbundsstyret og hadde gleden av å følge utbyggingen tett frem til innvielse og åpning i august 1988. Salget av Vettakollen gav ikke bare 25 millioner, men 34 millioner kroner. Snakk om under og bønnesvar! Og under nummer to var at motstanden fra friluftsinteressene den gangen var direkte årsak til at Misjonsforbundet også fikk kjøpe 12 mål tomt opp mot Hånes senter for én million kroner ekstra. Det var erstatning for et tilsvarende areal skolen ikke fikk kjøpt ned mot fjorden. Det var denne tomten som litt over to ti-år senere gav Ansgarskolen de 20 millionene som lå til grunn for den store utbyggingen av nytt undervisningsbygg og kapell som vi nyter godt av i dag! Sterk motstand ble til ekstra medgang. Gud skal ha æren for ledelse, timing og bønnesvar. Samtidig har vi alle disse årene hatt dyktige medarbeidere innen økonomi og ledelse, både ansatte og frivillige, som har bidratt til at Ansgarskolen kunne starte opp og utvikles i Fredrik Fransons vei på Hånes. Dette er Ansgarskolens åndelige arv.