«Norge er en gjeng individualister» hørte jeg nylig en utenlandsk professor boende i Norge si, når han skulle beskrive hva han oppfatter som typisk norsk. Det er jo noe i det. Norge beskrives ofte som et samfunn preget av individualisme, både i dagligtale, media og akademia. Vi nordmenn er grunnleggende opptatt av ‘mine valg’, ‘mine verdier’, ‘mine meninger’, ‘mitt liv’, ‘min tro’ – som om at det vi fyller disse kategoriene med er noe vi har kommet til helt av oss selv. Sånn på fullstendig individuelt, selvstendig og eget grunnlag.

Men hvor individualistiske er vi egentlig?

Innenfor ulike fagfelt i akademia er rammeteori (framing theory) en velkjent teori, hvor vi stiller spørsmålet; Hva er det (egentlig) som skjer her? Denne teorien hevder at all forståelse og oppfattelse er farget og formet av gitte (ofte usynlige) rammer eller skjemaer som omgir oss. Disse skjemaene organiserer og strukturerer vår forståelse av virkeligheten og vår meningsdannelse – ofte uten at vi legger merke til det eller tenker over det. Samfunn, kultur, sosiale kontekster og institusjoner er og består av slike rammer og skjemaer, på mange nivå.

Videre er disse skjemaene situasjonelle og kontekstuelle. Men de er også kollektive for de som er en del av den gitte konteksten eller situasjonen. Disse usynlige strukturene er som hvelvinger vi ikke legger merke til, men som påvirker hvordan vi tenker og handler. I Norge er individualisme en slik hvelving. En grunntanke som ‘bare er der’.

Men hvor individuelle er egentlig disse individualistiske nordmennene? Som denne professoren også (omtrentlig) bemerket; «Det mest kollektive dere nordmenn har, er påstanden om å være individualister». Kanskje er vi ikke så selvstendige eller individuelle som vi tror. Kanskje er vi heller individualistiske kollektivister – vi liker å tro at vi tenker, velger og handler fritt, men egentlig tenker og handler vi omtrent likt som ‘alle andre’. Som ungdommene som har identiske tynne dunjakker med logo på skulderen og hvite joggesko, fordi de ‘har sin helt individuelle stil’.

For på et mer overordnet nivå; de tilsynelatende selvstendige og selvreflekterte meningene, verdiene (og stilen) du og jeg har, som vi har funnet fram til på egen hånd, er vel kanskje egentlig (enten vi liker det eller ei) i stor grad resultat av de kollektive og fellesskapelige rammene og skjemaene vi er en del av? Jeg tror vi mennesker er mer kollektive enn vi tror, og at det er akkurat sånn det er ment å være. Men kanskje trenger vi å bli det mer bevisst. Og se verdien av det.

Knut Nærum sa det fint: «Vi er alle unike – som om det er så unikt».