Av Lars Mandelkow, førsteamanuensis psykologi
Ungdomstiden har aldri vært enkel. Men i vår tid har tempoet økt dramatisk. I et samfunn som belønner effektivitet, prestasjon og digital tilgjengelighet, blir det stadig vanskeligere å kjenne seg forbundet – både med seg selv, andre og naturen. Den tyske sosiologen Hartmut Rosa beskriver dette som akselerasjonens tid: alt går raskere, men mennesket mister evnen til å være i virkelig kontakt med verden. Når samfunnet blir mer oppjaget, søker mange unge tilflukt i skjermen – men der møter de ofte et nytt press: sammenligning, idealer og overfladisk kontakt.
Dette er et tema jeg kjenner både faglig og personlig. Som forsker i psykologi og far til fire barn har jeg fulgt tenåringstiden på nært hold – med fire helt ulike måter å håndtere det digitale livet på, men med skjermene som et gjennomgående bakteppe. Det har gjort meg enda mer opptatt av hvordan digitale arenaer påvirker unges psykiske helse, relasjoner og opplevelse av mening.
Sammen med min kollega Odd Kenneth Hillesund ved Universitetet i Agder har jeg derfor gjennomført studien Mental Health and Meaning in Modern Life among Young Adults in Norway, nå publisert med åpen tilgang i Discover Mental Health (Springer Nature).
Når skjermen tar over
Vi ba 713 unge mellom 18 og 21 år – de fleste elever på folkehøgskoler, men også studenter fra universitet og høyskole – svare på spørsmål om psykisk helse, meningsopplevelse og livsstil. Resultatene viser en tydelig sammenheng mellom skjermtid og psykiske symptomer: jo mer tid unge bruker på sosiale medier, desto høyere rapporterer de om stress, uro og nedstemthet (figur 1). Samtidig henger høy skjermbruk sammen med lavere opplevelse av mening i livet.
Dette bekrefter noe mange av oss merker i hverdagen – også som foreldre: Vi er mer koblet til nettet enn noen gang, men ikke nødvendigvis mer forbundet med hverandre.
Det som beskytter
De unge som deltok aktivt i sosiale fellesskap – i kor, idrett, menigheter eller frivillig arbeid – hadde både bedre psykisk helse og høyere meningsskårer. Det samme gjaldt de som tilbrakte tid i naturen. Selv små forskjeller, som en daglig tur, hadde betydning. Også tro og åndelighet, i vid forstand, viste sammenheng med bedre helse og sterkere opplevelse av mening i livet.
Slike funn kan forstås i lys av Rosas teori om resonans: mennesker trenger relasjoner der noe svarer – i andre mennesker, i naturen, i kunst eller i det hellige. Når livet reduseres til prestasjon og kontroll, forsvinner denne resonansen. Da hjelper det lite med «mer mestring» eller «bedre tidsstyring» – vi trenger snarere kontakt som gir gjenklang.
Folkehøgskolene som forskningsarena
De norske folkehøgskolene tilbyr nettopp slike miljøer: et år uten karakterer og eksamener, med fokus på fellesskap, verdier og personlig vekst. I denne studien var tre av fire deltakere folkehøgskoleelever, og materialet danner grunnlaget for videre forskning på hvordan et slikt år kan styrke unges psykiske helse og meningsopplevelse.
Dette er den første artikkelen i en serie som følger ungdom gjennom skoleåret for å se hvordan mening og psykisk helse utvikler seg. Målet er å forstå mer av hva som virkelig hjelper unge mennesker i en tid preget av digitalt press og eksistensiell uro.
Ekte relasjoner
Funnene minner oss om at løsningen ikke bare ligger i behandling, men i livsformer som fremmer tilhørighet og mening. Ekte relasjoner, engasjement og naturkontakt er ikke luksus – de er grunnleggende helseressurser.
Når samfunnet akselererer, trenger vi steder som bremser. Når skjermene stjeler oppmerksomheten, trenger vi øyekontakt. Når mening forsvinner, trenger vi fellesskap som gir gjenklang. Unges psykiske helse handler til syvende og sist om noe dypt menneskelig: å bli sett, å høre til, og å leve i kontakt med en verden som svarer.