_{Av Torstein Try, førsteamanuensis interkulturelle studier}

I Jesaja 55 står det: «Slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.»

Dette verset fanget essensen av diskusjonene på den internasjonale forskningskonferansen jeg deltok på i Paris i juni. Temaet var hvordan misjonsbegrepet og dets språk har endret seg, spesielt i lys av dagens globale kristendom, hvor majoriteten av verdens kristne nå befinner seg utenfor Vesten.

Utfordringer i misjonens språk

En av de mest slående samtalene oppsto etter at den italienske forskeren Roberta Grossi presenterte sin forskning om hvordan katolske misjonærer har forsøkt å beskrive Gud og oversette gudsnavnet i afrikanske kontekster hvor konseptet om Gud er fundamentalt annerledes. Hennes materiale omfattet misjonærberetninger fra over 50 afrikanske språk, noe mange av oss opplevde som svært omfattende.

Men forskningen ble møtt med kritikk fra afrikanske deltakere, som påpekte at selv dette brede materialet ikke dekket mangfoldet av afrikanske erfaringer. En kamerunsks pastor bemerket at med over 250 språk i sitt eget land alene, føltes forskerens dekning begrenset. Afrika er et enormt kontinent, fullt av utallige kulturer, språk og trosforestillinger, noe som ofte går tapt i vestlige forskeres forsøk på å generalisere.

Enda mer slående var en ung katolsk pater fra Benin som påpekte at den dogmatikken han hadde vokst opp med i sin opprinnelige religion, var langt mer avansert enn den kristne teologien han senere ble introdusert for. «Et land uten dogmatikk, sier du? Den dogmatikken jeg arvet fra mine forfedre, er hundre ganger mer kompleks enn i den kristendommen jeg konverterte til!» Hans kritikk var en kraftig påminnelse om hvor viktig det er å forstå de lokale tradisjonene i all sin kompleksitet, og hvordan vestlig misjon ofte har undervurdert eller misforstått det teologiske landskapet i andre deler av verden.

Misjon som gjestfrihet

Mitt eget bidrag til konferansen handlet om «Misjon som gjestfrihet» (« Mission en tant qu’hospitalité »), hvor jeg trakk inn både min forskning på vennskap mellom kristne og muslimer i Norge og erfaringer fra misjonstiden min i Mali på 1990-tallet.

Jeg fortalte en historie om en varm kveld da jeg og min kone ble invitert til middag hos en lokal familie, Dicko-familien. Etter måltidet ga de oss nye fulanske navn – Moussa og Hajata Dicko – og vi ble på mange måter innlemmet i deres fellesskap, ikke lenger som gjester, men som en del av familien. Disse navnene fulgte oss gjennom resten av vår tid som misjonærer i Mali, og åpnet både hjem og hjerter. Dette er en form for gjestfrihet som stikker dypere enn hva vi ofte er vant til i Vesten, hvor vi baserer vårt forhold til andre på tjeneste og gjentjeneste. En gjestfrihet i kollektiv kulturell innpakning derimot, går lenger enn både plikt og forventning om vederlag. Man gir og inviterer inn fordi dette er en naturlig måte å bemøte fremmede og innflyttere på.

Denne erfaringen fikk meg til å reflektere over hvordan vi som kristne kan forstå misjon på en ny måte. Kanskje handler misjon mindre om å bringe noe nytt til en fremmed kultur, og mer om å la seg transformere av møtet med den. Slik gjestfrihet kan også være en viktig lærdom for oss i møte med innvandrere i våre egne samfunn, hvor inkludering kan få betydningen «å gi noen en plass ved bordet» og en følelse av ekte tilhørighet.

Kritiske refleksjoner

Likevel ble også jeg utfordret av en kamerunsks evangelikal broder, som etter mitt innlegg sa: «Faites attention, mon frère!» Han mente at ved å akseptere fulanske navn, som også var muslimske, kunne det utad virke som om vi hadde konvertert til islam. Jeg hadde aldri sett det på den måten, men dette fikk meg til å reflektere over hvordan våre handlinger kan tolkes forskjellig i ulike kontekster. Selv om jeg er uenig i at det å bære et muslimsk navn automatisk signaliserer religiøs tilhørighet, minnet det meg på viktigheten av å være bevisst på de kulturelle implikasjonene av våre valg i misjonssammenheng.

Guds Ord i ny form

Det viktigste jeg tok med meg fra konferansen, var hvordan Guds Ord vender tilbake til oss fra ikke-vestlige kristne, ikke tomt, men fylt med ny innsikt. I dag er det afrikanske, asiatiske og latinamerikanske kristne som bringer Ordet tilbake til Vesten, med nye tolkninger og teologier som utfordrer våre vestlige forståelser.

Dette kan være en ydmykende erkjennelse for mange som er vant til å se på misjon som en enveiskommunikasjon – hvor vi sender ut misjonærer for å bringe Ordet til «de unådde.» Nå er det vi som må lytte, lære, og erkjenne at Guds Ord ikke er bundet av våre vestlige perspektiver. Det utfordrer oss til å revurdere vår teologi og våre forestillinger om misjon, og åpner for en dypere forståelse av hva det betyr å være en global kirke.

Disse internasjonale økumeniske møtene, der vi som vestlige kristne får høre Guds Ord talt gjennom nye stemmer, bringer en uvurderlig rikdom av perspektiver som kan fornye vår tro og teologi.