Interkulturell psykologi

Av Hildegunn M. T. Seip

Alle mennesker er enkeltindivider. Men vi er samtidig vevd inn i sammenhenger med hverandre – gjennom våre gruppetilhørigheter og forståelseshorisonter, og våre posisjoner i samfunnet, med ulike grader av makt og avmakt. Dette er viktige perspektiver for å forstå mennesker ut fra interkulturell psykologi.

Jeg ble i år valgt inn i styret i Foreningen for interkulturell psykologi (FIP), og vil her dele litt faglig inspirasjon derfra. FIP er et forum for psykologiske tilnærminger som berører minoritetsgrupper som identifiserer seg eller assosieres med en annen språklig og kulturell bakgrunn enn majoritetskulturen. FIP jobber for å løfte bevisstheten om disse temaene, for bedre forståelse og behandling. Dette er også viktig for å motarbeide rasisme og diskriminering – i samfunnet generelt, men også spesifikt innenfor psykologien: I behandling, vurdering, rådgivning, undervisning og forskning.

Foreningen for interkulturell psykologi har nylig bidratt med et innlegg i en debatt i Tidsskrift for norsk psykologforening, som hele FIP-styret signerte: Subjektet er ikke alene.

Sammen med resten av styret i FIP skriver jeg her om hvordan utviklingen av selvet er avhengig av kultur og kontekst. Jeg har plukket ut et lite utdrag fra vår felles tekst:

«At gruppetilhørighet spiller en rolle betyr ikke at person A med hudfarge X har det samme narrativet som person B med hudfarge X. Men at det er viktig å ha en bevissthet om at det å kunne velge i hvilken grad man vil forholde seg til en gruppetilhørighet, er et privilegium man har tilgang til dersom kategorien det er snakk om er så vid at den er det vi kan kalle «diskret». Det vil si at man ikke støter på den i hverdagen, og at interaksjoner med andre mennesker ikke defineres på bakgrunn av den. Vi tenker at Vik undervurderer kategorienes kraft. Det er nødvendig å forstå hvordan minoritetsgrupper i mye større omfang opplever at gruppetilhørigheten blir definerende.

Dette innebærer at person A og B systematisk blir møtt på en annen måte som følge av hudfarge X, og at dette er et valg som blir tatt for dem. For de av oss som opplever at samfunnet opprettholder et narrativ som ikke avbilder hvordan vi egentlig er, men konsekvent plasserer oss inn i kategorier, er det ikke et reelt valg å tre inn i eller ut av dem.»

Videre skriver vi om hvordan dette kan påvirke det som skjer i terapirommet, der mennesker møtes med ulik definisjonsmakt og ulike forståelser:

«Maktubalansen i terapirommet gjør at psykologens blikk kan bli identitetsformende og farge pasientens selvopplevelse. Et eksempel er Lisa, som møter til terapi etter en rasistisk motivert voldshendelse. Terapeuten utforsker hendelsen og det som er utløst fra et traumeperspektiv, men unnlater å forholde seg til at volden var rasistisk motivert. Det at psykologen i dette eksempelet unnlater å inkludere gruppeperspektivet hindrer hen i å se hele Lisa – men også Lisa i å forstå seg selv fullt ut. En konsekvens av dette kan være at Lisa blir delvis overlatt til seg selv i det terapeutiske møtet, og dermed frarøvet retten til likeverdige helsetjenester. I eksempelet med Lisa setter terapeuten kanskje ord på gruppetilhørighet, men dette er like ofte et indre arbeid vi som terapeuter må gjøre, uavhengig av om det verbaliseres eller tematiseres eksplisitt. Maksimal åpenhet for den andres personlige fortelling er nødvendig, men det er like nødvendig å være åpen for å se maktstrukturene og livsvilkårene den fortellingen er innvevd i. For subjektet er ikke alene.  Det er denne nyanseringen og refleksjonen vi trenger for å bringe det diskrimineringsforebyggende arbeidet inn - også i terapirommet.»