I noen samfunn er behovene veldig synlige. Samfunn der ikke alle har et hjem, ikke alle har mat, eller andre behov som er synlige, kan vi se bilder fra på Dagsrevyen hver kveld. Så blir det lettere å se for seg hvordan en kan bidra til en løsning. Men hva med oss som bor i et samfunn der behovene er mindre synlige? Hva skjer når det ikke lengre er synlig hva samfunnet trenger av meg? Det norske samfunnet har åpenbart behov for studenter som kan jobbe med mennesker, skape mening for både andre og seg selv – men ved første øyekast er det ikke nødvendigvis så lett å se.

Hvert år begynner mange studenter å studere psykologi på Ansgar høyskole. En del av disse håper å søke seg videre til andre instanser etter hvert slik at de kan ta profesjonsstudier i psykologi, og dermed bli psykolog. Men mange er ikke helt sikre på hva de kommer til å gjøre etter endt bachelorstudium. Disse studentene vet at de ønsker å forstå mennesker og ønsker å jobbe med mennesker på en eller annen måte – mennesker i krise kanskje, mennesker som trenger noen form for hjelp, barn, ungdom, voksne, eldre, mennesker på vei i livet sitt på en eller annen måte.

Tre år er lang tid, og en bachelor i psykologi byr på mange akademiske utfordringer. Det er lett å bli sliten, å ikke se poenget med det en holder på med lengre, når målet er litt diffust.

Viktor Frankl (1905-1997) var en østerriksk psykiater og psykoterapeut som er mest kjent for å ha utviklet en form for psykoterapi som setter søkelys på søken etter mening i livet som den sentrale menneskelige motivasjonskraften. Frankl mente at mennesker er drevet av et ønske om å søke og skape mening i livet.

Viktor Frankl reflekterte over sin egen overlevelse av konsentrasjonsleirene etter andre verdenskrig og mente at det å finne en personlig mening med livet var avgjørende for å holde ut de ekstreme lidelsene. Han observerte i konsentrasjonsleirene at fangene som klarte å overleve ofte var de som kunne koble seg til et positivt formål i livet, og deretter fordypet seg i å forestille seg dette formålet.

En bachelor i psykologi (eller en hvilken som helst annen bachelor) er selvfølgelig ikke noe form for ekstrem lidelse, men Frankls refleksjoner kan synliggjøre hvor viktig det er, i dette tilfellet for en student, å kunne forestille seg hva de skal gjøre med livet sitt etter endt utdanning.

Dette jobber vi på Ansgar høyskole målrettet med – å øke studentenes systemforståelse, å hjelpe studentene å se bak fasaden av de fine glansbilder som pynter sosiale medier, å få en bedre forståelse av hvordan de kan bidra.

Paulus i Bibelen oppfordrer oss til noe av det samme: «Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette for vi skal høste i sin tid, så fremt vi ikke går trett» Galaterne 6,9. I oppfordringen til å ikke bli trette ligger implisitt ideen om at gode mennesker ville bli trøtte etter hvert av å gjøre det gode. Og i disse øyeblikk står vi i fare for å miste det som vi hadde som mening ute av syne. Paulus oppfordrer oss til å holde ut, slik at vi kan høste i sin tid.

Så i Frankls og Paulus sin ånd jobber vi som lærere og andre på Ansgar høyskole med dette, gjennom undervisning som er samfunnsnært, prosjekter i samfunnet og andre land, og å invitere inn samfunnsengasjerte i vår lille ‘Ansgarboble’ på Gerdas kafé en gang i uka. Vi ønsker å hjelpe studentene til å finne sin plass i samfunnet, finne motivasjon når studiene blir tunge, og ikke minst at de skal få erfare at det akademiske slitet er verdt det.