Kronikk i Dagen 17.03.2022 - av Martin Jakobsen

Jeg hørte en gang en pinsevenn si at "Gud skal frelse sjeler, ikke seler." Denne setningen var nok satt litt på spissen, men den uttrykker likevel noe litt typisk for frikirkeligheten: Et fokus på Kristus, Ånden og frelsen. Miljøengasjement nedprioriteres fordi det ikke er i kjernen av hva vi tror på. Kristus er sentrum. Frelse er det viktigste. Og da kan miljøengasjement oppleves som et distraherende sidespor.

En annen grunn til at naturengasjementet kan bli nedprioritert er at så mange andre er opptatt av det. For en stund tilbake skrev Dagen på lederplass at siden nesten alle andre medier er fulle av stoff om klimakrisen, trenger ikke Dagen skrive så mye om slikt.

Det første argumentet – frelse er viktigst, miljøengasjementet et sidespor – undervurderer omfanget av etterfølgelsen. Hvis Jesus virkelig er herre, herre over hele skaperverket, da vil det å følge Jesus innebære å også dele hans interesser for skaperverket, for liljene på marken og fuglene under himmelen.

Det andre argumentet – det er så mange som snakker om klima så det trenger ikke vi å gjøre – undervurderer muligheten til å stå frem med en særegen stemme. Kirken trenger ikke å snakke om natur og klima og miljø på samme måte som alle andre. Vi kan snakke kristent om naturen. Vi kan la jesusengasjementet gi språk, retning og motivasjon til naturengasjementet.

Et kristent miljøengasjementet

Svært mye teologisk naturetikk begrunnes i skapelsesteologien: Gud har skapt verden, ønsker å ta vare på den, og derfor bør vi også gjøre det. Slike argumenter har mye for seg, men siden frikirkelig og evangelikal teologi ikke setter skapelsesteologi i sentrum, men Kristus i sentrum, vil jeg heller forene miljøengasjementet og etterfølgelsen av Kristus. På den måten kan engasjement for naturen springe ut fra kjernen i kristen teologi.

Da er ikke miljøengasjement et distraherende sidespor for de av oss som er mest opptatt av Kristus og frelse. Det går an å snakke om natur og miljø på en kristen måte – en måte som ikke bare gjentar det andre sekulære stemmer allerede sier.

Jeg har nylig skrevet en fagartikkel om dette – altså om et kristus-sentrert engasjement for naturen – i Scandinavian Journal for Leadership and Theology. Så la meg si litt om hvordan Kristus og frelsen gir innhold og retning til et miljøengasjement.

Frelse og etterfølgelse

Evangelikale kristne er opptatt av frelse. Bibelen illustrerer gjerne frelse ved å vise til naturen: Kuer og bjørner og okser som beiter (Jes 11), lam og grønne enger, ørken som blir til innsjø og et mangfold av planter og trær som vokser frem (Jes 41). Slike bilder forutsetter – og kommuniserer – at skaperverket er overmåte godt. Guds frelsesprosjekt uttrykker stor omsorg for menneskene (1 Pet 5,7), men Guds omsorg stopper ikke ved menneskene ­– han har også omsorg for liljene på marken og fuglene under himmelen. Og hvis Gud har omsorg for naturen burde også vi, som Guds medarbeidere, ha omsorg for den.

Som kristne følger vi Jesus; vi er forent med Kristus og hans interesser i verden. Og Kristus er dypt investert i sitt skaperverk: Alt har blitt skapt ved Kristus og til Kristus (Kol 1,16). Jorden og det som fyller den, hører Herren til (Sal 24,1). Naturen er ikke vår, men Herrens. Vi er ikke eiere, men forvaltere. Derfor kan vi ikke gjøre som vi vil med den. Vi må følge Herrens vilje for jorden og det som fyller den – og Herrens vilje er ikke at jorden skal bli ødelagt, men at den skal nyskapes. Derfor bør også vi bidra til å bevare og nyskape heller enn å ødelegge.

Oppstandelsen gjør alle ting nye

Noen vil kanskje stusse litt når jeg skriver at jorden ikke skal bli ødelagt. Sier ikke Jesus selv at Himmel og jord skal forgå? Jorden skal ikke bli ødelagt, den skal forvandles. La oss dykke ned i hvordan oppstandelsen gir grunn til å ta vare på naturen.

I 1 Kor 15 gjengir Paulus et argument fra noen korintere: hvis de døde ikke står opp, så la oss spise og drikke, for i morgen dør vi! Altså, hvis verden bare skal forgå, hvis det ikke er noen oppstandelse, så kan man leve som man vil uten å tenke på morgendagen. Paulus er ikke overbevist: Våkn opp av rusen! Oppstandelse betyr at livet ditt og kroppen din skal fortsette inn i evigheten, og derfor skal du ta vare på den.

Paulus visste godt at Jesu oppstandelse var en legemlig oppstandelse. Oppstandelseskroppen var riktignok ikke helt identisk med den jordiske kroppen – Jesus kunne være vanskelig å kjenne igjen – men naglemerker og en tom grav viser kontinuitet mellom oppstandelseskroppen og den jordiske kroppen.

Paulus visste godt at vår oppstandelse skal være lik Jesu oppstandelse. Og fordi vår kropp skal stå opp, sier Paulus til korinterne at det ikke er likegyldig hvordan vi behandler den. Mitt poeng nå er at et helt tilsvarende resonnement gjelder for naturen: Slik som kroppens nyskapelse tilsier at vi skal ta vare på kroppen, slik tilsier også naturens nyskapelse at vi også skal ta vare på resten av det skapte.

I Romerne 8 skriver Paulus igjen om oppstandelsen. Her skriver ikke Paulus bare om hvordan mennesket skal fris fra forgjengeligheten. Han skriver også at det skapte skal frigjørelse. Naturens skjebne og menneskets skjebne er vevet sammen. Slik som mennesket er underlagt forgjengeligheten og skal bli frigjort, slik er også det skapte underlagt forgjengeligheten (v. 20) og skal bli frigjort (v. 21). Paulus skriver altså ikke bare om menneskets håp om nyskapelse, men også om hele skaperverkets håp om nyskapelse.

Når Paulus trekker frem naturens frelseshåp, er det et håp av samme type som for mennesket, nemlig et håp om kontinuitet mellom det som er og det som kommer. Naturens håp er å bli frigjort, ikke å bli ødelagt og erstattet.

Oppstandelsestroen tilsier at vi skal ta vare på kroppen, for kroppen vår skal bli med oss inn i evigheten. På samme måte tilsier oppstandelsestroen at vi tar vare på naturen, for naturen skal bli med oss inn i evigheten. Gud driver ikke med bruk og kast, derfor bør heller ikke vi gjøre det.

Noen vil kanskje være bekymret for at et stort fokus på naturen overskygger kirkens viktige oppdrag om å forkynne evangeliet om Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 1,16).­­ En slik bekymring treffer noe sant; noe viktig må ikke få trumfe det viktigste.

Det kan godt være det er viktigere å redde sjeler enn å redde seler – men selen er ikke uviktig av den grunn.