Av Lars Mandelkow, førsteamanuensis psykologi

Innledning til en panelsamtale på Arendalsuka 2024 på «demokratibåten» i regi av folkehøgskolerådet

Utlysningen til arrangementet

Diagnoser er et sentralt verktøy i dagens helsevesen. Men ettersom et økende antall ungdommer får diagnoser, noen foreldre kjemper for å få en diagnose for sine barn, og noen ungdommer til og med begynner å selvdiagnostisere for å eie en diagnose selv – er det ikke et tegn på at noe er ute av kurs i vår forståelse av psykisk helse? 

Samtidig er det tydelig at mange ungdommer lider. De forteller om dårlig selvtillit, kroppspress, prestasjonspress, ensomhet og fremtidsangst. Kan ungdom hjelpes til å takle motgang og vanskeligheter på andre og bedre måter enn å bli diagnostisert? 

1. Meningen med diagnoser

Samfunnsdebatten handler blant annet om overdiagnostisering og en mulig ubalanse i vår håndtering av psykisk helse, særlig blant unge. Men før vi går dit har jeg lyst til å minne oss på hvorfor vi egentlig bruker psykiske diagnoser. Mennesker i alle tider har lurt på hvorfor det fins lidelser som oppleves kanskje mer i tankene og følelsene enn i kroppen. Hva som er grunnen for at folk ikke har det bra. Og forklaringene har variert veldig i løpet av tiden. 

1. 50.000 år tilbake fantes det antakelig ideer om onde ånder som plager folk. Og da så det ut som en god idé å borre et hull i hodeskallen for å skape en vei ut.
2. Omtrent 2500 år tilbake var det Hippokrates som innførte tanken om en ubalanse i kroppens væsker som fører til slike tilstander. Da var det kosthold, bevegelse og musikk som var hjelpemiddelen. Ganske moderne.
3. Omtrent 1000 år tilbake fant kirken en veldig overbevisende forklaring for avvikende adferd: mørk heksekunst, djevelens gjerninger og besettelse av demoner, som selvfølgelig må drives ut med åndelig autoritet. Og da ble folk gjerne brent på bål, kastet i kokende vann er behandlet med glødende jerntanger – under opplesning av salmer og bønn.
4. Og selv om opplysningstiden kom med noen mer jordnære forklaringer og initiativer for moralsk behandling av psykisk sykdom, så var det ofte økonomiske kriser som førte til at de «gale» ble plassert på institusjoner som lignet fengsler, ikke sjeldent på utstilling til vanlige folk som kunne komme, kjøpe en billett og grue seg litt.

Ingen vil tilbake dit. Det er en velsignelse at vi fikk en internasjonal klassifisering av diagnoser. Den kom for litt mer enn 100 år siden. Og det var bare i 1950-tallet at mentale diagnoser ble inkludert. For første gang fantes det kriterier for hva som er en angstlidelse, en depresjon eller en schizofreni. For første gang fantes det en internasjonal dialog over hvilken behandling som funker best for hvilken type lidelse. Etter hvert ble behandlingen av psykiske lidelser mer og mer profesjonell, strukturert og evidensbasert. Folk fikk faktisk hjelp. Det er derfor vi bruker diagnoser.

2. Økningen av diagnoser samt problemene det medfører i samfunnet

Men så skjedde det flere ting underveis mens vår vestlige verden var opptatt med å gjøre det riktig og hjelpe folk skikkelig.

1. En ting som skjedde, var at diagnosesystemene ble mer og mer differensierte. Fra begynnelsen av til nå er det 4 ganger så mange ulike diagnoser for ulike mentale tilstander. Noen sier at det er et tegn på at diagnosene bare blir mer presise. Andre sier at vi bare liker å sette navn på alt mulig. Og at stakkars forskere som meg må jo finne på noe for å rettferdiggjøre at de får betalt for jobben sin. Den siste utgaven av ICD kom med «sorg» som diagnose for første gang.
2. Men det er ikke bare flere muligheter å få en diagnose. Det fins også en økning i antall folk som får visse diagnoser. Og det ser ut som det kommer i bølger som fores av oppmerksomheten diagnosene får i media. Først økte antallet barn og ungdom som ble diagnostisert med ADHD (omtrent 10 ganger mer diagnoser i 2005 enn i 2000). Så skjedde det samme med autisme og så med ADHD og autisme i voksen alder. Noen sier at det er bra, fordi flere mennesker enn før får hjelp. Andre sier at diagnosene gis alt for fort til alt for mange. Kan det være sant at 10% av alle barn i USA har ADHD? Og kan det være riktig at bruk av medisiner øker i samme tempo og dermed profitten av selskapene som produserer psykofarmaka? Vi ser en diagnostisk inflasjon.
3. Og så skjedde det noe annet. Det er for eksempel vår danske kollega Svend Brinkmann som peker på det (Brinkmann, 2017): vi har mistet mangfoldet i språket som beskriver lidelse. Kanskje vi var litt overivrige i å være vitenskapelig korrekt? I alle fall ble det diagnostiske språket den dominante måten å beskrive lidelse på, også på psykologisk plan. Før var folk sjenerte, eller ubekvemme i nye sosiale sammenhenger, i dag har de sosial angst. Før var folk triste eller slappe, i dag er de deprimerte eller utbrent. Før var de litt rigide, i dag er de på spektret. 

Men det er ikke bare ordvalget som har forandret seg, også forståelsen bak. Brinkmann sier at vi har mistet det politiske, det moralske, det religiøse og det eksistensielle språket for lidelsen. Fattigdom eller undertrykkelse av arbeiderklassen var en marxist forståelse for hvorfor folk har det vanskelig. Relasjonen til Gud var en kristen fortolkningsramme for hvorfor sjelen kan ha det bra eller ikke. Følelsen av tilhørighet og mening er eksistensielle måter å beskrive lidelsen eller velvære på. Disse former for språk byttes mer og mer ut med et individuelt diagnostisk språk. Vi beskriver lidelse som biomedisinske prosesser og bruker begrep fra patologien. Det patologiske blir normalt, og det normale blir patologisk. Hvis du har en svakhet, en dårlig fase eller reagerer på noe som skjer rundt deg – så er den mest aksepterte beskrivelsen ofte en psykisk diagnose.

Man kan nok spørre hva en sånn psykisk diagnose egentlig er – er det noe man har eller eier? Er det noe man opplever? Er det noe man får tildelt? Noe man gjør? Eller til og med noe man er? I alle fall hører jeg en god del historier som sier at diagnoser er mye mer stabile enn opplevelsen som står bak. Folk kan kalle seg for «depressive» selv om de har det mye bedre nå enn de hadde det når de fikk diagnosen. Og så forteller barn- og ungdomspsykiatere at de sitter på kontoret med foreldre som ber dem innstendig om å gi barnet deres en diagnose. Man kan forstå det – bare med en diagnose får barnet tilrettelegging på skolen, tilgang til behandling og en anerkjennelse for at det har det vanskelig.

Men bare tenk tilbake noen 500 år: kan du forestille deg en scene der foreldre ba presten om å si at barnet er besatt av en demon? Eller bare 50 år tilbake: «Kan du vennligst si at barnet vårt er sykt?» Vi ser en forandring i betydningen av diagnoser.
Vi ser at helsevesenet rennes ned av folk som vil ha en diagnose for å få behandling. Og det fins lange ventelister for barn og unge.

3. Det digitale liv

Og så er det den skumle sammenhengen mellom det digitale liv og økningen av psykiske plager blant unge. Jonathan Haidt, for eksempel, kjemper for at vi tar denne sammenhengen på alvor (Haidt, 2024). Han viser til paralleller mellom det økende antallet av psykiske plager blant ungdom som har med angst, usikkerhet og dårlig selvtillit å gjøre og innføringen av sosiale medier som del av dagliglivet allerede til veldig unge barn.

Han sier at det fører til fire problemer:

1. Barn lærer ikke lenger å være sosiale
2. Barn sover dårlig
3. Barn opplever fragmenteringen av oppmerksomheten
4. barn blir avhengige av mobiltelefonen

I tillegg observerer han at foreldre prøver mer og mer å kontrollere eller «designe» livet til barnene sine.

Det barn trenger, sier Haidt, er prestasjonsfrie rom med adekvat sosial og fysisk risiko, der de kan leke og lære og være sammen.

4. Forskning

Det er nesten som om han sier: det vi trenger er folkehøyskoler, ikke sant?

Det er derfor at vi har lyst til å finne ut mer spesifikt hva slags effekt et år på en folkehøyskole kan ha på unge mennesker med tanke på psykisk helse, opplevelsen av mening og sammenheng og tilhørighet til samfunnet. 

Jeg kommer fra Ansgar Høyskole og sammen med min kollega Odd Kenneth Hillesund fra UiA har vi begynt på et forskningsprosjekt som skal gi oss svar på akkurat dette:

• Er folkehøyskoleelever friskere etter et år enn studenter på et universitet?
• Opplever de mer mening i livet?
• Er det forskjeller i følelsen av tilhørighet til samfunnet?

Jeg gleder meg til å presentere de første resultatene om et år.

Brinkmann, S. (2017). Mad or normal?: Paradoxes of contemporary diagnostic cultures. Tidsskrift for Forskning i Sygdom og Samfund, 14(26), 169-183. 
Haidt, J. (2024). The anxious generation: How the great rewiring of childhood is causing an epidemic of mental illness: Random House.