#DaddyCool
Foto: Kelli McClintock, unsplash
Av Beate Helmikstøl
I utviklingspsykologien studerer vi hvordan barn utvikler seg på ulike områder - emosjonelt, sosialt, motorisk, kognitivt og språklig. Særlig er vi opptatt av de nære relasjonene i barnets tidlige alder, og av hvordan disse tidlige erfaringene får være med og prege oss gjennom oppvekst og over i voksen alder.
En av faktorene som kan forstyrre utviklingen er psykisk sykdom hos foreldre. Fordi foreldre utgjør barnets tidligste og mest langvarige oppvekstkontekst, gir det god mening at foreldres tilgjengelighet både fysisk og mentalt, får stor betydning. De siste årene har vi vært opptatt av at foreldre kan være fysisk tilstede, men likevel mentalt frakoblet, og at dette får konsekvenser for barnet. Foreldre som strever med egne psykiske plager, kan streve med å koble seg på i samspillet, å reflektere rundt hva barnets behov er i øyeblikket, og/ eller å møte dette behovet. Når vi har mer enn nok med oss selv, er det vanskelig å ta inn over oss andres behov i tillegg.
I den såkalte Osloundersøkelsen fant man at psykiske lidelser forekommer hyppigere i aldersgruppen 30-39 år, enn hos henholdsvis yngre og eldre voksne. For mange utgjør dette fasen som småbarnsforeldre. Det blir dermed betimelig å spørre hvilke konsekvenser dette får for barnet. Depresjon - som er blant våre hyppigst forekommende lidelser - hos mor har vært studert i en årrekke. Man har for eksempel funnet sammenhenger mellom depresjon hos mor og emosjonelle og sosiale utfordringer hos barnet, forsinket språkutvikling, forsinket kognitiv utvikling, samt økt forekomst av både internaliserende og eksternaliserende vansker. I kjølvannet av dette har vi fått et økt fokus på forebygging og tidlig intervensjon ved tegn på depresjon hos mor. Dette er viktig både for mor og barn. Samtidig ser vi ut til å ha glemt far fra denne ligningen. Hva skjer egentlig dersom far er deprimert?
Her i Norge er vi i en særstilling når det gjelder likestilling mellom kjønnene. Det er både ønsket og forventet at fedre i dag skal ta del i den daglige omsorgen for barnet. I internasjonal sammenheng er begrepet «pappaperm» ganske unikt. I Norge er en egen fedrekvote forbeholdt far i permisjonen etter fødsel. Og antall fedre som benytter seg av denne er økende. I dag tar over 60% av fedre ut full fedrekvote eller mer. Når fedre ikke lenger «bare» er forsørgere, men aktivt deltakende i den daglige omsorgen - også i det første leveåret, er det naturlig at vi også i forskningen anerkjenner og inkluderer fedre, og deres betydning for barnets utvikling. Her har vi i de skandinaviske landene mulighet til å komme med unike bidrag til forskningslitteraturen.
Når fedrevariabelen har vært inkludert i forskningen, har det historisk sett ofte vært et fokus på fravær av far. Dette er riktignok en trend som er i ferd med å snu. I studien Liten i Norge, følger vi cirka 1000 norske familier fra svangerskap og gjennom barnealderen. Her er fedrene inkludert i forskningen allerede fra graviditet av. Og ett av spørsmålene vi stiller er nettopp hvordan fedres fungering og psykiske helse påvirker barnets utvikling. Hvilken påvirkning har fars psykiske helse på barnets utvikling? Har fedre en unik påvirkning som skiller seg fra mors? Har lengden på pappapermen betydning for påvirkningsgrad? Hva skjer med familiedynamikken når far er deprimert? Dette er spørsmål vi ennå ikke har nok kunnskap om.
Målet om et likestilt samfunn må også reflekteres i sped- og småbarnsforskningen Det er på høy tid at far får en like selvfølgelig plass i denne som mor. Det er en viktig anerkjennelse av fedre som omsorgspersoner.
Vil du vite mer?