Av Ann Birgithe Eikhom, førstelektor psykologi

Mange kan kjenne på ny energi etter en mer eller mindre lang sommerferie. En del av oss har fyllt opp med gode sommerminner, og mange har fått nyte late sommerdager. Men så er det hverdag igjen, og hvordan kan vi beholde og ta vare på de gode tingene fra ferien, det som vi kjenner at gjør oss så godt?

Vi hadde jo litt av det samme etter korona; hvordan kan vi holde fast på det tempoet som ikke var like høyt som før pandemien - klarte vi det? Nei, mange av oss overkompenserte og ble bare enda mer fanget i alt man nå burde og skulle gjøre. Men kan det tenkes at vi kan velge noe som vi likevel vil holde fast i?

Før tidsklemma

Selv er jeg nok over snittet interessert i ord og begreper. Første gang jeg virkelig la merke til det var da en av de godt voksne damene i den menigheten vi hadde startet i kom med følgende utsagn: «Jeg er så glad vi fikk barn før tidsklemma var et begrep». Hun kunne videre fortelle om hvordan livet med små barn ikke hadde vært fritt for travelhet, og det var mange hjelpemidler vi har i dag som de da ikke hadde. Dermed hadde de også mindre fritid. Samtidig fortalte hun at måten de erfarte hverdagen på ikke var farget av å sitte fast i noe, nemlig en tidsklemme. De var frie, selv om dagen inneholdt mange gjøremål.

Dette utspillet fra henne kunne jeg ta med meg videre, inn i den nye rollen som nybakt mamma. Og jeg erfarte flere ganger at jeg minnet meg selv på at jeg ikke satt fast i noen klemme, men at jeg nå hadde mange ting jeg ville gjøre i løpet av en dag som gav meg følelsen av å ha knapphet på tid. Dette tvang meg igjen til å måtte gjøre noen valg på hva jeg faktisk ville bruke tiden min på.

Nå kan det høres ut som om jeg lyktes svært godt med å aldri la meg stresse av hverdagen, at det å sjonglere studentliv med småbarnsliv var en enkel øvelse, eller at hus og hage ikke har plaget meg med ting på listen hvor jeg føler på at jeg burda ha gjort ditt eller datt. Langt ifra. Men bevisstheten om at jeg hadde noe valg, at jeg ikke var fanget i en tidsklemme, har preget meg.

Alt jeg burde ha gjort

Men tilbake til burde. Eller skulle… Der kan jeg lett falle i grøfta. Jeg kan plage meg selv med ting jeg burde ha gjort. Og kanskje er det slik som ei god venninne påpekte, at jeg tenker at jeg burde gjøre enkelte ting i redsel for å ikke bli akseptert av de rundt meg. En redsel for å ikke passe inn, eller enda verre; redselen for å bli utstøtt. Problemet er bare at burde-tankene aktiverer en grunnleggende redsel dypt i meg, en redsel som signaliserer fare for å bli utstøtt, selv om burde-tanken i utgangspunktet ikke har noe å gjøre med tilhørighet til gruppen.

For disse burde-tankene som kan plage meg kan se slik ut: «Jeg burde rydde huset slik at det er visnings-klart, for da kan jeg slappe mer av, og da vil folk synes at det er hyggelig å komme på besøk til oss». Eller; «jeg burde luke i hagen, for hvis det er mye ugress vil kanskje mine venner synes at jeg er sløv og en person de ikke vil være sammen med». Kanskje har du andre burde-tanker som kan plage deg og trigge en redsel i deg, redselen for å ikke være god nok.

Lyst gir energi

Også erfarer jeg noe snodig. Nemlig at disse burde-tankene de er alt annet enn motiverende. De tapper meg for energi, energi jeg heller kunne brukt på å gjennomføre de tingene jeg har lyst til å gjøre.

For det er et annet utgangspunkt når jeg sier til meg selv at jeg har lyst til å rydde på kottet: Da får jeg bedre oversikt og logistikken i hverdagen flyter bedre når vi vet hvor tingene våre er, samtidig som det er mulig å finne de igjen. Når jeg sier at jeg vil gjøre noe gir det meg en annen type energi som mobiliserer mer til handling, enn den redselen og energitappende tanken om hva jeg burde eller skulle eller måtte gjøre.

Hva vil du i høst?

Kan det tenkes at hvilke ord vi bruker, selv i den indre dialogen, påvirker hvordan vi opplever ting? Jeg er overbevist om at det har en betydning. Så sikker på det er jeg at jeg vil at det skal være mitt prosjekt i høst: Jeg skal være modig nok til å bytte ut «burde gjøre» med det jeg vil gjøre, og min motivasjon for å gjøre noe skal få handle mer om hvordan det gir meg og de rundt meg bedre liv. Jeg vil ikke la meg styre av redselen for at det ikke er lukt nok i bedet mitt. For selv om jeg tenker at jeg burde luke mer, så er det ingen av mine venninner som tenker tanken at jeg burde gjøre det, og i hvert fall ikke at de liker meg dårligere av den grunn. Kanskje bare bedre.