I et land der flertallet av befolkningen tilhører en luthersk kirke blir det naturlig nok mest fokus på den lutherske reformasjon. Men reformasjonen hadde fem grener: den katolske (noen ganger kalt motreformasjonen), den anglikanske, den lutherske, den reformerte (også kalt kalvinske) og døperbevegelsen. Sett i et globalt perspektiv har reformasjonens venstreside, som omfatter den reformerte tradisjon og døperbevegelsen hatt større innflytelse og utbredelse enn den lutherske. Hva er dens reformatoriske bidrag til ettertiden?

 

Det vi kaller døperbevegelsen eller den radikale reformasjon er en samlebetegnelse for flere ulike grupperinger som vokste frem ulike steder i Mellom-Europa. Jeg vil i det følgende fokusere på den fredelige sveitsiske døperbevegelsen.

 

Den kalvinske reformasjon startet i Sveits, og de to mest kjente lederne var Ulrich Zwingli som var prest i Zürich, og Jean Calvin som var prest i Genève. Begge hadde lest Luthers skrifter, og de ønsket hver på sin måte å innføre reformer i den katolske kirke. Zwingli samlet omkring seg en gruppe unge menn til bibelstudier, og de leste Det nye testamente på gresk sammen. De oppdaget flere forhold ved kirkens praksis som de ønsket å endre til å bli mer i tråd med den første kristne menighet som de leste om i Det nye testamente. Zwingli mente at kristne ikke trengte å følge fastereglene i kirken, og han kunne heller ikke finne noen bibelsk begrunnelse for at kirkene var utsmykket med bilder og figurer, eller for at nattverdskalken og andre utsmykninger var laget av gull eller sølv. I samarbeid med byrådet i Zürich gjennomførte Zwingli disse og en rekke andre endringer. Også han giftet seg og la dermed munkestanden bak seg.

 

Blant de unge mennene i Zwinglis bibelgruppe fantes flere som mente at han ikke gikk langt nok i å endre praksis i forhold til sannhetene de hadde funnet gjennom sine bibelstudier. De ønsket å avskaffe barnedåpen som de ikke kunne finne noe belegg for i Bibelen, og de mente at Zwingli ikke gikk langt nok i sin reform av kirken. I flere offentlige debatter (disputaser) prøvde de å overbevise Zwingli om å innføre flere reformer enn han hadde gjort. Da Zwingli valgte å overlate beslutningen om hvordan gudstjenesten skulle endres til byrådet, mente de unge mennene at Zwingli satte den verdslige øvrighet høyere enn Gud. De tok da saken i egne hender, og slik ble den radikale reformasjonen født.

 

21. januar 1525 fant reformasjonens mest radikale handling sted. Da gjennomførte de tidligere Zwingli-medarbeiderne Conrad Grebel og Georg Blaurock den første voksendåp eller troendes dåp siden oldkirkens tid. De var overbevist om at forut for dåpen måtte den som skulle døpes bekjenne troen på Jesus, og de mente derfor at barnedåpen ikke var gyldig. Selv om dåp av voksne som hadde bekjent troen ble sett som kjennetegnet på bevegelsen, og det som gav bevegelsen navnet «døperne» eller «gjendøperne», var det ikke selve dåpsformen og tidspunktet som skilte dem fra de andre reformatorene. Det var synet på kirken og dens forhold til statsmakten som var det mest radikale i deres lære. De mente nemlig at kirken bestod av de som bekjenner Kristus, og ikke av alle døpte innenfor et geografisk område. Dermed brøt de med den rådende forståelse i Europa i sin samtid: at Europa var et kristent kontinent, og at kirken omfattet det samme geografiske området som en verdslig øvrighet styrte over. At kirke og stat var to sider av samme mynt, var døperne sterkt uenige i.

 

På grunn av sin kritiske holdning til øvrigheten, og fordi de ikke ville avlegge ed eller bære våpen, ble døperne sett som illojale borgere. Fordi de ikke ville døpe sine barn og kun ville oppta i menigheten de som bekjente troen, ble de ansett som farlige også for kirken. De samlet seg i hjemmene, og drev også misjonsvirksomhet gjennom at de gikk fra dør til dør og prøvde å overbevise folk om at deres praksis var den rette ut fra Bibelen. De ble forfulgt av både kirken og byrådet, og mange av døperne ble fengslet eller utvist fra Zürich. Allerede to år etter den første dåpen ble den første døperen henrettet. Felix Manz ble dømt til døden 5. januar 1527, 29 år gammel. Anklagen mot ham lød på at han hadde vært involvert i anabaptismen, fordi han og hans etterfølgere hadde skilt seg fra den kristne kirke og skapt sin egen sekt, og fordi han hadde fordømt bruk av dødsstraff. Manz ble overgitt til bøddelen som bandt hendene hans, satte ham i en båt, plasserte en stokk mellom hans knær og armer, og kastet ham i vannet og druknet ham. Eiendelene hans ble konfiskert av myndighetene.

 

Døperbevegelsen spredte seg i Mellom-Europa, og sterkest nedslagsfelt hadde den i Sveits, Syd-Tyskland, Østerrike og Tsjekkia. Den ble forfulgt både av verdslige myndigheter og av den katolske kirke, samt av de kalvinske og lutherske kirkene. Deres lære om et skarpt skille mellom kirke og øvrighet gjorde at de ble sett som en trussel både av kirkelige og verdslige myndigheter, fordi dette ville innebære en oppløsning av Europa som Corpus Christianum. På grunn av forfølgelse og henrettelser ble døperbevegelsen nærmest utryddet i Europa. Noen av døperne flyktet til Amerika, og der har de fått den største gjennomslaget for sin teologi og sin tenkning.

 

Det som var døperbevegelsens mest radikale tanke er i vår tid blitt allemannseie: at individet bør og må ha frihet til å følge sin egen religiøse overbevisning, og at ingen skal tvinges til å tro. Sammen med ideen om at kirke og stat skal og må være to ulike størrelser, har døperbevegelsens radikalitet blitt den vestlige verdens «common sense». Det skulle ta mange århundrer før den pasifistiske grunnholdning fikk gehør i kirkelige kretser, men også dette er en arv fra døperbevegelsen som har større gjenklang i vår tid enn det hadde i samtiden.