Han hadde svært få eiendeler han kunne kalle sine.  Han appellerte til mennesker om å bli kristne overalt hvor han kom. Om de allerede var kristne utfordret han til å bli evangelister eller misjonærer. I denne sammenhengen grunnla han kirker og misjonsselskap i svært mange deler av den vestlige verden.  De fleste av dem har allianse i navnet sitt. Det største misjonsselskapet, Skandinavisk Alliansemisjon, ble grunnlagt i USA i 1891. Dette selskapet heter i dag The Evangelical Alliance Missions (TEAM) og har mange hundre misjonærer som arbeider på mange kontinent.

Sett med våre øyne i dag, var Franson en pragmatisk strateg med umåtelig hastverk. Dersom unge mennesker meldte seg til misjonstjeneste gav han kvinner og menn på lik linje et lynkurs på to til tre uker i evangelisering. Han sendte dem deretter ut i verden, noen til bygder og byer i nærområdene, andre til Afrika, Japan og Kina. De fleste av kandidatene var under 30 år, kom fra landsbygda i skandinaviske land eller var enkle skandinaviske immigranter i Amerika. De færreste hadde utdanning ut over grunnskolen. Spesielt mange av Fransons kandidater ble sendt til Kina.

Dette skyldtes den tida Franson levde i. Siste del av 1800-tallet, var høykonjunktur for vestlig kolonialisme. Flere av verdens kontinent som ikke hadde sluppet europeere lenger enn til sine kystområder, åpnet i disse årene sine innland for vestlig handel og innflytelse. Dette innebar også kristen misjonsvirksomhet. Det vokste fram en mengde nye misjonsselskap, mange med «innland» i navnet. I hele den vestlige verden hersket en stor optimisme på alle livsområder, også med hensyn til raskt å nå alle folkeslag med evangeliet. «Verdens evangelisering i vårt slektledd», var et av denne tidens slagord. I mange av de nyere misjonsselskapene var det en levende forventing om Herrens snarlige gjenkomst.

Det fremste av de nyetablerte vestlige misjonsselskapene, var Kina Innlandsmisjon som ble grunnlagt av briten James Hudson Taylor(1832-1905) i 1865. Denne karismatiske lederen sendte et opprop verden rundt i 1890, om 1000 nye misjonærer til Kina. Fredrik Franson responderte glad og energisk på dette oppropet og satte straks i gang med å verve 200 av disse kandidatene blant unge skandinaver på begge sider av Atlanteren. Etter hans evangelistkurs, ble kandidatene i løpet av kort tid sendt til Kina som på dette tidspunktet talte over 400 millioner mennesker. Denne «masseutsendelsen» av ulærde misjonærer til dette store landet med de gamle og rike kulturtradisjonene, gikk ikke upåaktet hen i europeiske misjonsvitenskapelige kretser. Miljøet omkring den tyske misjonsviteren Gustav Warnecks tidsskrift: “Allgemeine Missions-Zeitschrift,” var spesielt kritisk. Denne utsendelsen ble sett på som uklok både med tanke på at kandidatene var svært lite utdannet for oppgaven og dermed ikke kunne regne med å få gjort mye. På grunn av sin unge alder ville de trolig også selv bli skadelidende både fysisk og psykisk ved at de “brøt nakken” på altfor store oppgaver. I tillegg ble svært mange, spesielt av Fransonrelaterte misjonærer, etter få år, martyrer under det såkalte Bokseropprøret i 1900 fordi de jobbet i indre provinser der denne antivestlige bevegelsen stod ekstra sterkt.  

En av de mange som ble rekruttert av Franson til misjonstjeneste i Kina, var Anne Skollenborg fra Vegårshei i Aust Agder. Hun reiste derfra i 1902. Det har vært interessant å følge hennes liv og virke i de til sammen 36 årene hun tjente i Fransons Alliansemisjon i Gansuprovinsen i Nord-Vest Kina.  Hun “brøt ikke nakken”.  Hun kjente tvert om at hun stod i en meningsfull tjeneste for Gud og for fattige kinesere.  Jeg har ved å se på ett menneskes liv og tjeneste prøvd å møte kritikken av «masseeksporten» av misjonskandidater. Anne Skollenborgs liv og tjeneste ble et tydelig nei til anklagernes kritikk. Hun fikk utrettet noe og hun stod løpet ut.

Ingrid Eskilt