I dag er representanter for såkalte «lukkede land» for kristen misjon våre naboer i lokalmiljøet. Såkalte «non-residential missionaries» kan reise til utilgjengelige områder jevnlig på turistvisum. Mennesker som konverterer til kristen tro har egne «chatterom» på nettet som tjener som «menighet» når ordinær gudstjenestefeiring er for farlig.

 

I 2010 var over halvparten av immigrantene til Norden kristne. Tallet på muslimer har trolig økt etter at krigen i Syria begynte, men fortsatt er en meget høy prosentdel kristne. Derfor går flere innvandrere til kirken en vanlig søndag i Oslo, enn nordmenn. I løpet av de senere årene er det vokst fram tusener av migrantmenigheter på det europeiske kontinentet, også her i landet. Disse menighetene tar vare på kultur og språk, bevarer mennesker i troen og kan tjene som trygge springbrett for integrering i den norske majoritetskulturen. De kan selvsagt også være et integreringshinder. Mange av de burmesiske menighetene som er blitt en del av Det norske baptistsamfunnet opplever begge deler.

 

 Noen av de største menighetene i dagens Europa er grunnlagt av afrikanske immigranter. Det beste eksemplet er Europas største menighet: «The Embassy of God» i Kiev i Ukraina. Den er grunnlagt av Sunday Adelaja fra Nigeria og er blitt en internasjonal megakirke. Kirkehistoriker Philip Jenkins mener at innvandring er en nøkkel til kristendommens fremtid i Europa. Internasjonale multikulturelle menigheter med engelsk som hovedspråk vokser fram også i Norge.

 

Globaliseringen skaper også «tapere». Ulikhetene mellom rike og fattige synes å øke i alle deler av verden. Den beinharde kapitalismen skaper store kriminelle nettverk som utnytter sårbare mennesker. Såkalt trafficking, en moderne form for slaveri, er langt mer utbredt enn vi liker å tro. 12.3 millioner mennesker er involvert i ulike former for tvangsarbeid og 1.2 millioner barn blir solgt hvert år! Verdens urfolk er også ekstra sårbare i denne prosessen. Globaliseringen gir derfor den kristne menigheten mange muligheter og oppgaver av både forkynnende og diakonal og art.

 

Migrasjon som begrep er ikke fremmed eller nytt for bibelen. Troens far, Abraham, var en migrant. Apostelgjerningene viser at den kristne menigheten helt fra starten var tospråklig og flerkulturell.  Petersbrevene er skrevet til mennesker som bor som fremmede spredt omkring og det nye Gudsfolket blir definert som «fremmede og utlendinger» i denne verden. De fremmede blant oss, bør ikke bare være gjenstand for vår diakonale omsorg, men hjelpe oss til å kjenne at vi hører sammen og er ett i Kristus.  Erfaringen med å være fremmed kan lære oss lokalkjente hva det dypest sett vil si å være en kristen og en menighet i denne verden: å være en pilegrim undervegs til vårt «rette» fedreland. Her på jorden kjenner alle på et visst ubehag og fremmedhet med hensyn til kulturen som omgir oss. Sammen ser vi fram til den dagen da alt skal være harmonisk knyttet sammen og ha ett midtpunkt: Han som sitter på tronen og Lammet (Åp. 7).

 

Aschim A., Hovdelien, O., & Sødal, H.K. (Red.) (2016). Kristne migranter i  Norden. Kristiansand: Portal

Haugen, H.M. (2008). Makt, rett og livsvilkår. Bergen: Fagbokforlaget.

Jenkins, P. (2002). The Next Christendom , The Coming of Global Christianity. Oxford: Oxford University Press.

Jenkins P. (2006). The New Faces of Christianity. Believing the Bible in the Global South. Oxford: Oxford University Press.

Pocock, M., Rheenen, G.V. & McConnell D. (Eds.)(2005)The Changing Face of World Missions. Engaging Contemporary Issues and Trends. Grand Rapids: Backer Academic.

Wild-Wood, Emma. (2015): Migration and Hospitality I  S.Bevans & C. Ross, (Red.), Mission on the Road to Emmaus. Context and Prophetic Dialogue, SCM Press: London.