Men straks spørsmålene blir mer konkrete eller spesifikke, er svaret ikke like opplagt.  Hvis vi spør om alle til slutt blir frelst, gis det flere svar. En tidligere biskop har avlyst fortapelsen, mens andre er sikre på at noen/mange vil gå evig fortapt. Eller: Hva menes det med å elske hverandre? Tenkes det på uselviskhet eller på erotikk, eller begge deler? Eller hva er Guds klare vilje med tanke på israelsk bosettingspolitikk på okkuperte (eller «okkuperte») områder? Hva er det vi vet og hva er det vi (bare) tror? Med andre ord: Hvor sikre kan vi være på at det vi tror - er Guds vilje?

 

En gren av filosofien kalles epistemologi, eller kunnskapslære på norsk. Den har betydning også innen teologien. Den forsøker å gi svar på spørsmålet: Hva kan vi vite? Platon gav en klassisk definisjon av kunnskap. Kunnskap er sann tro med god begrunnelse. Denne definisjon på kunnskap har tre komponenter: 1. En påstand eller tro fremsettes. 2) den må være sann (ellers vil vi ikke vite av den) og 3) for å være sann må den begrunnes godt. Platons definisjon kalles gjerne evidentialism.

 

Trospåstander (1) fremsettes av både ateister, postmodernister og liberale og konservative troende. Hvis trospåstanden er sann (2), har vi kunnskap. Da vet vi noe. Det springende punktet er imidlertid hvilke krav som skal settes til begrunnelsen (3). Strengest er kravet innen det vi kaller scientism, eller empiricism, dvs. naturvitenskapelige bevis gjennom systematisk prøving, eller falsifikasjon (Popper). Men disse metodene kan ikke anvendes innen fag som estetikk, etikk , religiøsitet eller metafysikk (humaniora-fagene). 

 

Hvordan kan vi snakke om kunnskap innen kristen tro og i teologien? Trenger våre trospåstander «god begrunnelse»? Eller holder det å vise til «troens hemmelighet», dvs. at hvis vi velger å tro, vil vi også forstå/vite. Kristne tenker forskjellig om dette. Noen sier: Glem fornuft og forstandsargumenter, bare tro. Denne posisjonen finnes dels som en anti-intellektuell holdning mot akademia og dels som en postliberalistisk teologisk retning som kalles fideisme. Andre sier: Vi vil bruke fornuften (og teologien) til å bevise troens sannhet. Jf. uttrykket «Troens bevis» eller boktittelen «Men Bibelen hadde rett».  Andre igjen vil hevde at vi trenger å gi «god begrunnelse» for de fleste av våre trospåstander, samtidig som vi dypest sett er avhengig av et «troens sprang» (Søren Kierkegaard) særlig med tanke på Guds eksistens og allmakt. Selv hører jeg til siste gruppe.

 

I artikkelen Evangelikalismen utfordret, i Scandinavian Journal for Leadership and Theology (SJLT) høsten 2015, argumenterer jeg for at våre «trospåstander» innen kristen tro og teologi bør begrunnes, så langt det er mulig. Modernismens tro på fornuft og forstand fører imidlertid galt av sted hvis vi blir skråsikre i vår viten om hva Gud vil i alle aktuelle spørsmål, fra Israelsk politikk anno 2016 til «alle tings gjenopprettelse».  Modernismens bevistenkning er et sidespor i teologien. Det samme tenker jeg om postmodernistisk relativisme hvor universell sannhet benektes, fordi alle utsagn er kontekstuelle og representerer dermed bare lokale sannheter. Svenske Mikael Stenmark hevder at kunnskapens troskomponent (1) alltid er lokal og kontekstuelle, slik postmodernismen sier. Derfor fremsettes det en rekke motstridende påstander. Men i motsetning til postmoderne tenkere hevder han at kunnskapens sannhetskomponent (2) alltid er universell.  Videre sier Stenmark at mennesket kan vite hva som er sant og at denne kunnskap kan eies, men at sannheten aldri kan eies. Jeg tolker disse utsagn slik at hengivne kristne og «bibeltro» teologer med styrke kan bevitne og forkynne sin tro med overbevisning. Men vi må ivareta den bibelske ydmykhet og avstå fra bevistenkning og skråsikkerhet. Vår overbevisning må balanseres mot bevisstheten om at vi er underveis og at vi forstår stykkevis. Bare Gud eier sannheten.  

 

Vil du lese mer om dette tema, så les denne artikkelen Evangelikalismen utfordret, i Scandinavian Journal for Leadership and Theology (SJLT)