I Rom 7:14-25 beskriver Paulus – i presensform – en intens og nederlagsstemt kamp mot synden. ”Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme”, spør han mot slutten av kapittelet, før han i neste setning konkluderer ”Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjøtt og blod.” Oppsummeringen i vers 25 er at Paulus kjenner seg som et delt menneske; i hans indre ønsker han å leve etter Guds lov men synden hindrer ham i dette og holder ham bundet. Han må da leve med indre spenning mellom Guds lov som er det gode, og syndens lyst.

 

Hvorfor er dette så omstridt? At teksten omtaler den kristnes livssituasjon er kirkehistorisk sett den vanligste forståelsen av denne teksten. Til og med Martin Luther mente jo at Paulus her kjempet med synden. Er ikke Rom 7 ganske enkelt en erkjennelse av at synden er reell, både for Paulus for 2000 år siden og også for oss kristne i dag?  

 

Utfordringene melder seg når man begynner å sammenligne hva Paulus sier om det kristne livet andre steder i Romerbrevet samt i de andre brevene i Det nye testamente som tradisjonelt er tillagt hans forfatterskap. Når Paulus skriver at han ”er solgt som slave til synden” i Rom 7:14, sier han nærmest det motsatte som i det foregående kap i 6:18, ”Dere ble satt fri fra synden og er blitt slaver for det som er rett ”. Utsagn som disse to står i sterkt motsetningsforhold til hverandre. I Paulus’ forfatterskap finner man ingen tekster som ligner noe særlig på den depressive beskrivelsen man finner i Rom 7. En stor majoritet av dagens forskere mener at det Paulus gjør i Rom 7, er å bruke presensformen som et verktøy for å levendegjøre noe som skjedde i fortiden. Paulus ser tilbake på livet under loven gjennom troens nye briller, og ser nå faktisk hvor elendig livet under loven var. Teksten er altså et tilbakeblikk, i følge disse forskerne.

 

En slik tolkning har sine problemer. Et langt følelsesmessig utbrudd som kun omhandler fortiden kan virke underlig i sin tekstsammenheng i Romerbrevet. Presensformen er dessuten et sterkt argument for at det er livet etter omvendelsen det handler om.

 

Noe som kan bringe nytt lys over Rom 7 kan faktisk være Dødehavsrullene. Disse ble funnet i Qumran i Israel mellom 1947 og 1956 og inneholder både gammeltestamentlige tekster og egne originale religiøse tekster. Qumransamfunnet var en streng jødisk trosretning som holdt til i Qumran fra ca år 130 f. Kr til år 70 e. Kr.  I enkelte av tekstene de forfattet selv finner vi elementer som har flere fellesstrekk med Rom 7:14-25. Det finnes flere eksempler på at man direkte bekjenner sin egen synd til Gud og framstiller seg selv i svært negative ordelag – for så i neste omgang si at man tilhører Gud uansett. Et slikt aspekt kan være en nøkkel til å forstå Rom 7. Kapitlet er en bekjennelse av synd, og i en syndsbekjennelse kan man bruke et følelsesspråk som ikke er ment å forstås helt bokstavelig. Hvis vi ikke leser teksten bokstavelig, kan det være lettere å holde Rom 7 sammen med andre tekster der Paulus omtaler det nye livet og livet i Ånden.

 

Synet på ’selvet’, eller ’jeg-et’, var også annerledes i antikken, hvor man forstod seg selv langt mer i lys av et fellesskap, og ikke primært som summen av egne tanker, ord og handlinger slik vår moderne individualistiske selvforståelse legger opp til. Det er sannsynlig at Paulus bruker ’jeg’ i Rom 7 for å beskrive både seg selv og andre. Jeg vil derfor hevde at den klassiske kristne tolkningen står seg.  Vi kan finne støtte for den i Dødehavsrullene.

 

En langt mer utfyllende artikkel om dette er publisert i september 2016 utgaven av tidsskriftet Biblische Notizen. Den finner du her

 

Av Bjørn Øivind Johansen