Honour and glory i akademia -hva skal til for å bli best?
Som idrettsnasjon vet vi at de beste i sin gren får de gjeveste medaljene. Langt mindre kjent er rangering av akademiske resultater i Norge. I et land med gode økonomiske vilkår for utdannelse, ser studentene i liten grad et behov for å kjempe om legater og stipender utlyst fra enten staten, bemidlede privatpersoner eller organisasjoner.
På mange vis er dette bra ettersom kampen om å oppnå kullets beste karakterer kunne ha medført reduksjon i samarbeidsformer som er viktige for fagforståelse og akademisk modning. Ved en rekke læresteder i andre europeiske land er det nemlig slik at studentene ikke utveksler forelesningsnotater med hverandre i fare for å gi noen gullkorn til konkurrenten. Survival of the fittest med andre ord, men altså i mindre grad i Norge hvor arbeidsledigheten er lav og behovet for de utdannede er stort innen mange sektorer. Studentutmerkelser og priser finnes altså i Norge, men de færreste interesserer seg for akademisk «honour and glory» ettersom de får jobb likevel.
Går vi et nivå opp i den akademiske stigen og titter inn i forskerverdenen, vil mange peke på de faglige versjonene av Nobelprisen som høyest oppnåelige utmerkelse. Folk flest vil nok anse en vitenskapelig Nobelpris som ganske uoppnåelig og tenke at vinnerne er uvanlig intelligente. Underlig nok er det ikke store forskjeller mellom nobelprisvinnerne og normalbefolkningen i intelligens, ergo er det ikke denne målbare kognitive kapasiteten som kan forklare den fremragende forskningsinnsatsen. Nei, helt andre forhold ligger til grunn for at noen over tid oppnår langt bedre forskningsresultater enn andre. Genistrekene knyttes først og fremst til arbeidsformer og struktur i arbeidsfellesskapet. Forskere med suksess arbeider ikke alene, men søker kolleger eller opparbeider en god stab. Fordelene med et godt forskningsmiljø er mange, men det kreves at ideene ikke blir «inbred» slik tilfellet vil være i en organisasjon der fokus settes på det emosjonelle i fellesskapet og ikke faglige utfordringer. Konstruktiv tilbakemelding på arbeid og forskningsideer blir en forutsetning for at miljøet ikke skal bli en koseklubb. Litteraturen som omhandler egenskaper ved fremragende forskere viser altså at forskningsideer fremskaffes av grupperinger med solid kunnskap og ikke av alenearbeidende vitenskapskvinner og -menn med svært høy intelligens. Når det i tillegg viser seg at fremragende forskere heller ikke jobber mer enn andre forskere, ligger gode argumenter til grunn for å slå ned veggene i fagseksjoner og danne fellesskap omkring omforente forskningsspørsmål. Kanskje blir det ikke Nobelpris, men det er likevel den beste måten å få ut det akademiske potensialet i forskerkorpset.
Helge Slotten