Dette er min situasjon: Jeg er i et nytt land, med et nytt språk, nye kollegaer og nye oppgaver. Jeg har gått over en grense. Med en gang finnes det nye kategorier: Her og der, før og nå, tysk og norsk. Det handler ikke bare om min egen opplevelse, men også om reaksjoner fra folk rundt meg. Jeg blir hele tiden spurt: «Hvor kommer du fra?», «Hvordan feirer man jul i Tyskland?», «Når skal du reise hjem neste gang?» …

 

Det er ikke overraskende at et nytt spørsmål har oppstått: «Hva er egentlig «hjem»? Eller på tysk «Heimat»? Det norske «hjem» betyr heller «zu Hause», der man bor eller har vokst opp. «Heimat», det er mer enn det: «Heimat» er et gammelt ord, som ikke blir brukt av barn. Jeg hørte dette ordet først av bestemoren min som måtte flykte fra Stettin i dagens Polen. Alt hun måtte forlate – det var «Heimat». Det handlet om mye mer enn selve stedet. Neste gang jeg møtte ordet var på skolen. Der fantes et fag som het «Heimat- und Sachunterricht» – noe som ligner samfunnsfag. Faget innebar alt man burde vite om sin region: Tradisjoner, språk, håndverk, årstider og landskaper. Deretter hørte jeg ordet fra nynazister, som brukte det for å understreke oppfatningen av at Tyskland ikke må forurenses av utlendinger med sine fremmede språk, tradisjoner – og verst av alt, sin farlige tro.

 

Som barn likte jeg ikke ordet, fordi jeg ikke var sikker på hvordan jeg skulle bruke det. Det var så ladet med betydning.

 

Og det er jo sant. „Heimat“ har flere dimensjoner:

«Heimat» er altså noe som er stabilt, kjent, trygt. Og alltid noe bakovervendt. «Heimat» ligger aldri i framtida. Selv om det kan bli slik. Jeg vet jo ennå ikke, men kanskje Norge og Ansgarskolen kommer til å bli min plass i verden. Da kunne jeg ha sagt for et halvt år siden, da jeg flyttet til Norge: «Nå flytter jeg hjem» – men det passer ikke til ordet. Hvis «Heimat» ligger i framtida, så er det en lengsel etter å få fortida tilbake.

 

«Heimat» er derfor et ord som gir mening når vi snakker om bevegelse. Det blir et tema kun når vi går over en grense. En landegrense, en tidsgrense eller en kulturell eller sosial grense. Når man forlater noe og begynner noe nytt, da kommer «Heimatfølelsen».

 

For å bli litt kjent med din egen holdning til «Heimat», har jeg lagt en oversettelse av et spørreskjema av Max Frisch, en berømt sveitsisk forfatter fra forrige århundre. Det er preget av sin tid og hans erfaringer under andre verdenskrig og ble skrevet mens han var i New York. Hvis du vil, ta litt tid til å besvare noen av de spørsmålene:

 

 

Mitt innspill til denne tematikken kan være to sitater av to tyskere som jeg er veldig glad i: Den ene er salmedikteren Paul Gerhardt og den andre er Paula Mandelkow, min 9-årige datter. Paul Gerhardt er blant annet kjent for sine vakre sanger som «Velt alle dine veie». Et av hans dikt er dette:

 

 

Denne salmen blir sunget hyppig ved begravelser. Men jeg liker den i hverdagen også. Den hjelper meg å prioritere.

 

Det andre sitatet er fra datteren min. Hun går på den internasjonale skolen i Kristiansand, sammen med elever fra 40 forskjellige land. Integrasjon i Norge går litt langsomt på grunn av dette, men integrasjon i verden går ganske fort. Hennes beste venn på skolen heter «Isa». Når hun fortalte oss om henne, spurte vi hvor Isa kom fra – Tyrkia kanskje, eller Pakistan? Selvfølgelig spurte vi helt uten fordommer. Hvis et annet barn kommer fra en muslimsk familie eller har en spesiell kulturell bakgrunn, så er det jo bare ”interessant”. Kanskje de spiser hunder? Vi var bare generelt ”nysgjerrige” …

 

Paula svarte: «Jeg vet ikke hvor hun kommer fra. Men det er veldig gøy å leke med henne.» Hun har ingen grenser i sitt hode. For et forbilde!

 

 

Mandelkow er tysk teolog og psykolog. Han flyttet til Norge og begynte som lærer på Ansgarskolen i august 2017.