De færreste liker reduksjonisme. Mennesket er mer enn “bare” biologi, sier vi for eksempel. Men hva er dette “mer”? Eller sagt på en annen måte: Hva er det essensielt menneskelige, det som gjør et menneske til nettopp det? Hva er det man ønsker å bevare og beskytte som ukrenkelig og ikke-reduserbart i et menneske?

I den nylig utgitte antologien Hva er nå et menneske? (Balsnes et al. red. 2017) forsøker jeg å berede grunnen for å drøfte spørsmål som disse ved å skissere den idéhistoriske utviklingen av sjelsbegrepet fra Homér til moderne tid – fra “sjel” til “selv”. Jeg tar utgangspunkt i det antikke Hellas og forståelsen av sjelen i de homeriske diktene, og beskriver hva som skjer når begrepet psuche integreres i filosofiene til Platon og Aristoteles. Blant annet går sjelen fra å benevne selve livskraften til å være knyttet til ideenes verden (hos Platon), og dermed være evig. For Aristoteles benevner psuche formen til levende organiske vesener.

Augustins kristne tilpasning av nyplatonsk filosofi gav oss en av de viktigste vendingene i vestlig tenkning om åndelighet og gudsnærvær: At Gud er å finne om vi søker det stille rommet inne i oss selv – før vi vender vårt indre blikk opp mot himmelen. Da Europa endelig fikk tilgang til (mer) gresk filosofi via møter med Islam på 1200-tallet, skrev Tomas av Aquinas sin syntese av aristotelisk metafysikk og kristen teologi, som lenge utgjorde grunnlaget for all diskusjon om sjelen og menneskets natur.

 

Sammenhengen mellom sjelsbegrepet og ideen om “evig liv” ble først aktuelt i renessansen. Opplysningstiden preges av dreininger mot en mekanistisk forståelse av og empirisk tilnærming til naturen (og mennesket), en vektlegging av sinnet som rasjonelt, og av selvet som personlig identitet.

Historien til sjelsbegrepet er kompleks og sprikende, selv i et sammendrag som dette der det meste må utelates. Og det har ikke blitt mye bedre med tiden. I dag bruker vi begreper som selv, sinn, det kognitive, det mentale, og så videre. Men få vil si at disse begrepene har noen større forklaringsevne enn sjelsbegrepet. De sporer til like mange spørsmål som tidligere. Ingen enkeltbegreper har maktet å favne hva det vil si å være et menneske. 

Når noen i dag forsøker å forsvare sjelsbegrepet fordi man tror mennesket er noe “mer” enn kroppen, så er det problematisk, fordi det aldri har vært avgjort en gang for alle hva begrepet egentlig sikter til. “Sjel” er ikke det samme for Platon som for Aristoteles som for Paulus som for Augustin eller Descartes eller Vygotskij. Det finnes ingen enkelt “religiøs” eller “kristen” eller “bibelsk” forståelse av begrepet “sjel”. Med en så kaotisk og flertydig historie blir spørsmålet heller om sjelsbegrepet kan bidra til å motvirke den fragmenteringen av mennesket vi opplever i vår tid. Det er godt mulig det. Men hvis vi i det hele tatt skal kunne håpe på det, trenger vi en god forståelse av hvordan begrepet har utviklet seg over tid. Du kan lese mer i den nevnte boken.