Nå er studiene i gang, du vet hvor du skal være når, første ukene med forelesninger er overstått, du husker navnet på noen av dine medstudenter og forhåpentligvis har du åpnet pensumbøkene. Som student, og som forsker er noe av det som motiverer og driver deg spørsmål om hvordan ting henger sammen, hvorfor ting har blitt som de har, om det trenger å være slik og hva man kan gjøre for å bidra i og forandre den verden vi lever. Ganske fort vil du kjenne på kroppen at når man kommer inn i høyere utdannelse så er det få, om noen konkrete svar. Det er vanskelig å finne sikker viten eller entydige svar. Selv om man på slutten av hvert fag skal svare på noen konkrete spørsmål i forbindelse med eksamen, vil det ytterst sjeldent være sort-hvitt svaralternativer, snarere tvert imot blir evne til å drøfte, reflektere og sette ting i kontekst premiert ved sensureringen. Det er alltid mer komplekst, enn det man har inntrykk av i begynnelsen. Utfordringen i det å studere og å forske er at man i møte med kompleksiteten og gråsoner, ikke kan stoppe og bare konkludere med at ”jeg bare tror det er slik”. Høyere utdannelse handler om å ikke ta ting for gitt, men å spørre videre, åpne for flere perspektiver, debatt, utvikling, endring og paradokser.  Mer enn det å pugge fakta, handler det å være student om å lære og stille gode spørsmål. Nettopp da blir man oppmerksom på hva som kreves for å si noe sikkert og hvor vanskelig det er å lande på et bestemt syn.

 

Denne egenskapen spisses videre når man tar mastergrad, doktorgrad og jobber som forsker. Å ta utdannelse og å forske er noe annet en å fastslå det man allerede vet. Det handler ikke først og fremst om visshet, sikkerhet og SANNHETEN. Man lærer seg å stille spørsmål og å ikke ta ting for gitt. For noen vil denne oppdagelsen ryste ved deres grunnoppfatninger om tro – hva det vil si å tro og hva det er de tror på. Det å tørre å stille spørsmål ved det man tar for gitt, det å ta innover seg andre perspektiver og oppfatninger av virkeligheten er oppdagelsesferden inn i det ukjente.

 

Det er en del av det å tro. I Matteus 18 hører vi at Jesus utfordrer oss til å bli som et lite barn, for himmelriket hører slike til. Barn som føler seg trygge, elsket og sett, tar ikke ting for gitt. De spør hvorfor, hvordan, hvem, hvis, om igjen og om igjen til vi som foreldre og Google selv må kapitulere. Å stille spørsmål er en del av en levende tro. Ikke bare de trygge spørsmålene som vi ikke risikerer noe ved å ta opp, men også de dyptgripende spørsmålene som går til kjernen av vår forståelse av verden og hvordan den henger sammen. Bare legg merke til hvor mange ganger de sitatene vi lener oss på av det Jesus sier har utgangspunkt i et spørsmål som for den som stiller det har røtter til kjernen av det de bygger sin verden på. Til og med det mest dyptgående, avkledte, eksistensielle spørsmålet ”min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” finner vi i sentrum av det troen dreier seg rundt.

 

Hver gang du stiller et spørsmål og får en respons så endrer du deg. Du får en ny bit med informasjon som endrer hvordan du oppfatter ting, organiserer virkeligheten og gir mening til ting. Det er som å legge ut på en oppdagelsesferd i ukjent terreng. Noen spørsmål og svar som dukker opp i løpet av studietiden vil ikke føre til en dypt gripende omrokkering av din verden. Hamskiftet der du tilpasser deg det nye du oppdager er enkelt. Andre spørsmål, derimot, vil være for skumle til å erkjenne. For akkurat hva som vil skje rundt neste sving eller hva som åpenbarer seg når man stille dette spørsmålet kan være vanskelig å forutsi. Å stille ærlige spørsmål betyr at man tar sjansen på at den man er nå kommer til å dø i møte med det som åpenbarer seg. For du vil muligens aldri bli den samme igjen. Spesielt hvis det er spørsmål som berører kjernen i måten du definerer deg selv eller Gud. Hvis du stiller et slikt ærlig spørsmål risikerer du at alt raser sammen. Det gjør vondt. Og som Gandalf sier til Bibo, så er det ingen garantier om å komme hjem igjen, og hvis du gjør det så vil du ikke være den samme.

 

Men så de gode nyhetene, det er ok å forlate det trygge og kjente, det er ok å komme hjem og ikke være den samme, om du til og med ikke skulle komme hjem så er det ok. Det å være en disippel, student og forsker er å hele tiden måtte gi slipp på det man forventer seg eller tar for gitt. De første disiplene forlot sine hjem uten å vite om de ville komme tilbake og hva fremtiden ville bringe. Korsfestelsen var uventet og oppstandelsen utenfor deres villeste fantasi. Men som Bilbo (og senere hans nevø Frodo) så er det egentlig ikke svar på hvordan og hvor denne oppdagelsesferden vil ta oss vi trenger på forhånd. Det vi trenger er felleskap og medvandrere. Let etter slike felleskap som spør ærlige og dyptgående spørsmål. Felleskap som ikke er så opptatt av om man krysser av på de riktige punktene for å være innenfor. Felleskap som holder samtalen i gang og som utforsker ny områder uten å late som man vet hva som kommer rundt neste sving.

 

Vil du forbli den samme etter denne ferden?

 

Nei. Aldri. Takk Gud for det.

 

Førsteamanuensis Linsa Fisher-Høyrem     

Ansgar Teologiske Høgskole