Det skjer mye rart i kommentarfelt på nett. Bare ord, tenker du kanskje? Men samtidig: Språket har en skapende kraft. Verdensbildet vårt og holdningene til ulike grupper tar farge av hvordan mennesker og fenomener blir omtalt. Da blir det viktig å se på hva som skjer av hatprat og nedsettende omtale på nett, og å tenke gjennom hvordan vi kan møte negativ språkbruk.

 

I en fersk forskningsartikkel har jeg analysert nettdebatten om tiggere i en bestemt facebook-gruppe, og sett på hvordan de omtales på dehumaniserende måter, som ikke anerkjenner dem fullt ut som mennesker. Så har jeg også sett hvordan andre deltakere i debatten noen ganger går inn og protesterer på dette. Kampen for menneskeverdet utkjempes i dag også i slike nettdebatter.

 

Fattigdom midt iblant oss
Verken fattigdom eller tigging er nye fenomener, og drømmen om et bedre liv har til alle tider fått mennesker til å flytte på seg. Men migrasjonsmulighetene i Europa har blitt utvidet gjennom Schengen-avtalen, og det siste tiåret har det kommet merkbart flere fattige tilreisende til Norge, etter utvidelsen av EU østover og finanskrisen som rammet hardere lenger sør.

 

Synet av fattige tilreisende som tigger i gatene vekker ubehag i verdens rikeste land. Hos noen vekker det forakt – hos andre empati. De nye midlertidige migrantene som tigger i Norge er hovedsakelig fra Romania, og stort sett etniske roma. Både norske og europeiske undersøkelser viser at roma (romfolk) trolig er den aller mest diskriminerte og marginaliserte minoriteten i vår del av verden.

 

Antisiganismen (antipati mot rom/sigøynere) har en lang og mørk historie. Mest brutalt slo den ut under holocaust, da det anslås at over 500.000 sigøynere mistet livet i nazistenes utryddingsleire. Også norsk historie har sine skampletter med fornorskingspolitikk og oppsplitting av familier blant rom og romani.

 

Så lever nok mer subtile varianter av disse historiske fordommene videre, i mediene og populærkulturen, og også potensielt blant oss som helst vil være fordomsfrie. Det er ofte lettere å si seg enig i med generaliseringer som stemmer med slike forestillinger av bl.a. roma – som at visse grupper mennesker er mer kriminelle enn andre, nærmest som et iboende trekk.

 

Fragmenterte medier og internetts “mørke avkroker”
Hvor får vi informasjon om andre mennesker fra? I dagens fragmenterte medievirkelighet tar de fleste inn mest informasjon som er i tråd med det de allerede mener, oftest filtrert gjennom sosiale medier. På digitale arenaer ser grensene for hva vi tillater oss å si ut til å ha blitt flyttet, noe vi ser i nettmobbing, netthets og nådeløse kommentarfelt. Moderne mediers dynamikk kan bidra til å reprodusere og forsterke skiller mellom mennesker og grupper, og mellom inngrupper og utgrupper – «vi» og «de andre».

 

Disse mekanismene kan også bidra til at ideologier og fordommer bekreftes og forsterkes, kanskje til det ekstreme, i noen av internetts mange rom. Når mennesker med sterke meninger knytter seg opp til likesinnede i sosiale medier, kan meningene bli forsterket og deltakerne ytterligere radikalisert. På den andre siden kan man i offentlige grupper på sosiale medier møte motforestillinger og bli utfordret og konfrontert med faktaopplysninger. Motivasjonen for analysen jeg gjorde av debatten i en facebook-gruppe var å kaste lys over noen av nettets «mørke kroker», siden de spiller en rolle i samfunnet.

 

Dehumanisering
Det finnes mange historiske eksempler på at grupper av mennesker har blitt dehumanisert gjennom språk og handlinger. Studier av folkemord viser at retorikken ofte dehumaniserer utgrupper i tiden før de blir angrepet, som da tutsier ble omtalt som «kakerlakker» på radio i Rwanda  før folkemordet i 1994. Nyere psykologiske studier av dehumanisering tar også for seg mer hverdagslige eksempler, som når noen kaller en flittig person «en maskin» eller bruker dyrenavn som skjellsord, som i «din skitne hund». Helt vanlige sosiokognitive prosesser ligger til grunn for slik annengjøring: Mangelen på direkte innsikt i andres sinn gjør at vi har en generell tendens til å oppfatte andres tanker, følelser og beveggrunner som mindre levende, virkningsfulle og nyanserte enn våre egne. Utgrupper – de vi oppfatter som «de andre» – er mest utsatt for reduksjonistiske oppfatninger og utsagn som kan være dehumaniserende.

 

Det er det flere eksempler på i analysen jeg gjorde, der jeg tok for meg Facebook-gruppen “Få tiggerne vekk fra Kristiansand”. Siden hadde 3747 følgere da jeg hentet ut materialet i 2015.

 

I en av kommentarene i gruppa het det: «Tiggerene er akkurat som rotter! De forpester byen vår og er under kategorien SKADEDYR!!» Det var også mange andre som sammenlignet tiggerne med dyr, og kalte dem svin, parasitter, «verre enn rotter og kakerlakker». Dette var nok de tydeligste dehumaniserende utsagnene. Men også andre utsagn kan anses som nedverdigende.

 

Kritikken eller utskjellingen av tiggerne kan deles i tre kategorier: Det handlet om moralsk fordømmelse («løgnere»), urenslighet/utseende («stygge er de»), og inkompetanse («dumme», «kan ikke norsk»). I forlengelse av dette var det også en rekke oppfordringer til å «jage» tiggerne, til å «sterilisere dem», og til og med direkte støtte for voldshandlinger: «Hadde vi levd i middelalderen hadde jeg sagt fram med høygafflene og fakler!» Og som kommentar til en nyhetssak om en sanitærbrakke for tiggerne: «Kan ikke noen brenne ned heile brakka?»

 

At sanitærbrakka og romleiren i byen senere samme år faktisk ble påtent, kaster en alvorlig skygge over måten mennesker omtales på i denne nettdebatten. Hatprat og dehumanisering kan i verste fall bygge ned terskelen for å gå til fysisk angrep på andre.

 

Empati som alternativ
«Følelsesløse dere er da», svarer en annen deltaker i debatten, etter at mange i gruppa har gitt tommel opp til en brann som rammet tiggerne. Kommentarfeltet er ikke entydig – det er stadig noen som kommer med mindre negative kommentarer, eller tar tiggerne i forsvar. Det er interessant å se at den vanligste måten dette skjer på er rett og slett ved å slå fast at tiggere også er mennesker, og omtale dem som «folk» og «personer» (som er fattige eller lever under dårlige kår). Motsvaret er med andre ord et rehumaniserende språk.

 

Her kommer det tydelig fram at vi mennesker også har et potensiale for empati og medmenneskelighet, som heldigvis ser ut til å stikke like dypt i oss som tendensen til å sette oss over andre.  Vi vet også litt om hva som gjør empatisk identifisering med andre mer sannsynlig – blant annet direkte ansikt-til-ansikt-kontakt, og at vi oppfatter den andre som en person og et medmenneske med behov som en selv. I lys av det blir det viktig å gjøre noe så enkelt og grunnleggende som å minne om at den andre også er et menneske.

 

Når vi kommuniserer mer skjerm-til-skjerm og mindre ansikt-til-ansikt, kan det utfordre empatien. Samtidig gir vår tids kommunikasjonsteknologi oss kjennskap til menneskers levekår i hele verden, og sjansen til å lytte til andre perspektiver – så kanskje gir det også empatien nye muligheter? Barnepsykologen Magne Raundalen mener at noe av det virkelig håpefulle ved vår tid er at vi mer enn noen gang kan øve oss i å utvise global empati. Det kommer ikke automatisk, og er en treningssak – men mulighetene ligger der.

 

Medmenneskets ytringsansvar
Denne empiriske studien jeg har gjort, har et etisk normativt utgangspunkt, som fastholder tiggernes menneskeverd. Den har også en normativ konklusjon, som peker mot hva som er riktig og nødvendig å gjøre i møte med hatprat. Psykologisk forskning er sjeldent så tydelig normativ, men disse etiske sidene er jo noe av det som gjør dehumanisering så viktig å belyse. Selv plasserer jeg meg innenfor en kritisk samfunnspsykologisk fagtradisjon hvor sosial rettferdighet og likeverd er sentrale, legitime føringer for det faglige arbeidet, og å foretrekke framfor nøytralitet. Slik jeg ser det er det å forankre psykologisk arbeid i menneskeverd også i tråd med menneskerettighetene og et kristent verdigrunnlag.

 

Dehumanisering undergraver både de rammedes menneskeverd og et medmenneskelig samfunn for oss alle. Disse prosessene er det grunn til å ta på alvor, både for sivilsamfunn, forskere, medier og myndigheter; også når de foregår i små lommer på internett. Når vi ser hverandre, også de svakeste utgruppene, som mennesker vi ikke bare ser ned på eller synes synd på, men som mennesker med behov og rettigheter som oss selv, er vi kanskje på sporet av vårt potensiale for global empati. Så det er grunn til å si imot – være et medmenneske – og minne om at «den andre» også er et menneske.

 

Blogginnlegget bygger på artikkelen «Tiggere – i menneskeverdets periferi? Nettdebatt mellom dehumanisering og medmenneskelighet», i boka Hva er nå et menneske? (Balsnes (red.) 2017, Cappelen Damm Akademisk).

 

Boka finner du hos forlaget eller ved å henvende deg til Ansgar Teologiske Høgskole.