I frikirkelige/lavkirkelige sammenhenger har man alltid tatt i bruk samtidens populærmusikalske uttrykksformer. Den norske kirke derimot, har inntil nylig vært preget av en mer klassisk kirkemusikktradisjon og orgel har vært det viktigste akkompagnementsinstrumentet. Riktignok har man kunnet velge salmer i forskjellige stiler, og på barne- og ungdomsgudstjenester har man ofte inkludert flere ulike instrumenter og musikalske sjangere. Men den liturgiske musikken (til de faste leddene Kyrie, Gloria osv) har vært i klassisk tradisjon. Nå er dette bildet i ferd med å endres. I forbindelse med den pågående gudstjenestereformen skal alle landets menigheter velge ny liturgisk musikk. Selv om verken heavy metal, modernistisk samtidsmusikk eller country er representert, kan man nå velge liturgisk musikk inspirert av gospel, populærmusikk, folkemusikk eller klassisk kirkemusikk. Man kan også velge å beholde den gamle liturgien, som ble innført i 1977. Dette fører til at det ikke lenger er de samme liturgiske melodiene i alle landets kirker slik det var før. Man kan besøke nabomenigheten og ikke kjenne igjen musikken.
Gudstjenestereformen reiser mange spørsmål. Skal det som skjer i kirken speile samtiden eller være noe annerledes? Skal man vektlegge tradisjon, fornyelse – eller begge deler? Skal man velge gjenkjennelse eller fleksibilitet? Det som er spesielt med Den norske kirke er at den er en folkekirke som skal betjene medlemmer som kun oppsøker kirken i forbindelse med begivenheter som dåp, konfirmasjon, bryllup eller begravelser. Vil reform og ny liturgisk musikk føre til mer involvering og større deltakelse, eller vil de mange variantene gjøre gudstjenestene mer fremmede, særlig for dem som ikke går så ofte i kirken.
Gudstjenestereformen innebærer også en god del andre endringer; i rekkefølgen på de ulike leddene, ordlyd i bønner osv. Men på mange måter avhenger reformens vellykkethet av det musikalske – ikke om man skal stå eller sitte under tekstlesingene eller om ordlyden i enkelte ledd er endret. De fleste menigheter har tekster projisert på veggen eller deler ut ark slik at det skal være mulig å delta – om man bare kan lese. Ny musikk, derimot, tar det lenger tid å lære inn.
Jeg er med i forskningsgruppe som på oppdrag fra Kirkerådet skal undersøke gudstjenestereformen. I den forbindelse har vi kartlagt hva alle menigheter i fire bispedømmer har valgt både når det gjelder musikk og andre valgmuligheter de har måttet forholde seg til. Vi skal også besøke til sammen 16 menigheter og intervjue prester, organister og leke medlemmer for å få et inntrykk av hvordan reformen er mottatt. Det blir spennende å se hva slags erfaringer menighetene har gjort seg, ikke minst når det gjelder den liturgiske musikken. Resultatene vil bli publisert utover høsten 2014 og våren 2015. Følg med!
For de som vil lese mer, se to artikler av undertegnede i boken Fra forsakelse til feelgood. Musikk, sang og dans i religiøst liv (2013, redaktører Pål Repstad og Irene Trysnes, Cappelen Damm akademisk).