Barnas beste – bare når det passer oss?

I helga brakte det løs på storscenen i Kilden i Kristiansand igjen: Fargespill! Hundre barn og ungdommer fra over 30 land sang, lekte og danset tilhørerne glade.

Fargespill er et flerkulturelt kunstprosjekt der barn og unge med ulik kulturell bakgrunn deler sine egne sanger og danser, koreografert sammen i profesjonell regi. Fargespill kommer fra Bergen, hvor Ole Hamre, Sissel Saue med flere har holdt på med dette siden 2004. Nå arrangeres Fargespill flere steder i Norge, og fra 2014 av også her i Kristiansand.

Jeg følger Fargespill som forsker, og har som mål å finne ut hva det betyr for deltakerne å være med på dette. Opplever de anerkjennelse, mestring, fellesskap? Styrker det meningen og sammenhengen i livet? Får de nye venner? Gjør det noe med identitet og tilhørighet? Øker det livskvaliteten? Med andre ord, hvordan dette kan være til barnas beste. Dette må det jo være viktig å finne ut av i et land som holder Barnekonvensjonen og barnas verdi så høyt som Norge?

I helga sang disse barna og ungdommene ut igjen. Og selv om jeg ikke har konkludert ennå i forskningen, ser jeg mange eksempler på at dette er viktig for dem, at det skjer noe gjennom de månedene de jobber og skaper sammen. De retter ryggen, løfter blikket og stråler.

Men det er en som manglet da de gikk på scenen i kveld. I oktober, da Kilden Dialog presenterte Fargespill her i Kristiansand for første gang, hadde en av solistene selv skrevet en egen Fargespill-rap. Mohammad er 16 år og har stor glede av musikken. En fredag i januar var han i studio med kameraten Yared på et aktivitetshus i Kristiansand. Da han gikk hjem lot han tingene ligge, for de skulle jo fortsette neste dag.

Men tidlig neste morgen, 24. januar, ble de hentet. Sammen med foreldrene og to yngre søsken ble Mohammad sendt til Trandum og bare få dager senere videre til Kabul. De ble sendt “tilbake” til Afghanistan. (“Tilbake” blir jo ikke helt dekkende siden barna aldri hadde vært der før, det hadde bare foreldrene).

“Barnas beste” er et prinsipp vi snakker vakkert og vel om i Norge. Barnekonvensjonen er norsk lov. Men når det gjelder asylbarna, synes det viktigste for regjeringen og byråkratiet å være “innvandringspolitiske hensyn”. Ministeren som håndterer dette, jobber med “justis og beredskap”. Men vi er mange som ser at dette handler om så mye mer: Om menneskerettigheter, livskvalitet, helse, verdige liv. Og om barn, rett og slett.

Som fagperson er det mildt sagt frustrerende å følge disse kreative og sunne prosessene, der barna får rom for å skape, vise mange sider av seg selv, og inngå i en meningsfull sammenheng i kanskje ellers til tider kaotiske liv – og så røskes en ung gutt brått ut av den sammenhengen. Bort fra så mange venner, kreative ledere og støttespillere som har investert så mye i at det skal være godt å være Mohammad. Noen vil kanskje tenke at en forsker burde forholde seg nøytralt til slike hendelser, men jeg har aldri lagt skjul på at jeg heier på disse barna og ungdommene. Jeg er opptatt av barnas beste, også som fagperson. Og når man brutalt tar en ungdom ut av gjengen, bryter vennskapsbånd, utdanningsløp, trygge rammer og kreative prosesser, håpet om en fredelig og meningsfull framtid – da er det definitivt ikke til barnas beste.

Mohammad skriver fortsatt i Kabul.  Fem dager etter at han ble sendt ut fra Norge, 31. januar, delte han følgende tekst over internett (deles med Mohammads tillatelse):

jeg lever uten hus
jeg lever uten ovn
jeg lever uten lys
jeg lever uten penger
jeg lever uten fred
jeg lever uten venn
jeg lever uten studio
jeg lever uten konsert med Yared L
jeg lever uten kristiansand
jeg lever uten fargespill
jeg lever uten gata mi
jeg lever uten ingenting
Men hvorfor jeg lever * i will die * fordi jeg vil ikke bo i afghanistan L

Man trenger ikke akkurat være forsker for å skjønne at dette gjorde vondt.

Margareth Olin har påpekt det før, i dokumentarfilmen De andre om enslige mindreårige asylsøkere: Hadde vi funnet oss i at “våre” norske barn ble behandlet slik? Selvfølgelig ikke. Men hva om alle barn er like verdifulle? Og vi tok konsekvensene av det?

Heldigvis er det mange som reagerer på behandlingen av asylbarna nå. Jeg håper vi snart har fått nok. Og i oppgjørets time kan det godt diskuteres om Anundsen må gå. Men enda viktigere er vel hva som faktisk skjer med barna som har blitt sendt ut – og med de som sover urolig i frykt for at de blir de neste.

“I dag synger og danser vi for Mohammad”, sa de til hverandre i Fargespill Kristiansand i kveld, og dedikerte forestillingen til ham. Hva gjør vi andre for Mohammad?

Av Hildegunn Marie Tønnessen Schuff
Forsker i kulturpsykologi
Ansgar Høgskole og ABUP, Sørlandet sykehus

Se kronikken i Fædrelandsvennen eller på ABUP-bloggen.

Fargespill - Illustrasjonsfoto Paul Amund