For jøder er Abraham far til det jødiske folket, for muslimer er han far til muslimer, mens for kristne, ifølge Det nye testamentet, er Abraham far til alle som tror på evangeliet om Jesus Kristus som verdens frelser. Den siste oppfatning har sin grunn i Jesu og hans apostlers tolkning av Guds løfte til Abraham som innebærer at gjennom hans ætt skal alle folkeslags velsignes.

 

Denne tolkning gjør evangeliet til et universelt budskap, det vil si et godt og nødvendig budskap til alle mennesker i hele verden (jf. Rom. 1,17). Og denne tolkning begrunner synet på frelse gjennom tro alene. Dette synet gjør kristendommen universell og unik blant alle religioner. I det følgende skal jeg illustrere denne tolkningen. I mangel av plass skal jeg begrense meg til den jødiske og den kristne syn på Abraham.

 

Ifølge GT, slik jøder på Jesu tid tolket det, er jøder Abrahams barn etter kjød fordi de er avkom av Isak som er Abrahams barn. Jødene anså seg også for å være Abrahams åndelige barn på grunn av Guds løfte til Abraham (1.Mos.15,1-21). Men som sagt, hvem som er Abrahams barn tolkes delvis ulikt av jøder og kristne. Ulikheten i tolkningen leder til ulike konsekvenser, eksempelvis på synet på forholdet mellom jøder og kristne, synet på Jesu andre ankomst samt jødenes syn på Jesus som Messias og verdens frelser.

 

Jødene tolker uttrykket «Abrahams barn» i lys av sin hellige skrift som på hebraisk kalles den hebraiske Bibelen (på hebraisk Tanahk), men som i kristen tradisjon utgjør en del av den kristne Bibelen som kalles Det gamle testamentet (GT). Det er helt legitimt for jøder å anvende GT som tolkningsramme for sin forståelse av dette emnet som imidlertid er viktig for jøder, kristne og muslimer. Også disse to siste nevnte har både rett og plikt å bruke NT, respektive Koranen som tolkningsramme for sin forståelse av uttrykket «Abrahams barn». Dessuten er det forpliktende for kristne, i sin tolkning, å ta hensyn til både det som skiller GT fra NT og det som de har felles. For å belyse forskjellen i jøders og kristnes tolkning av Skriften, skal jeg i det følgende konsentrere meg først og fremst om Jesu og Pauli forståelse av uttrykket «Abrahams barn».

 

Jesu anerkjenner at jøder er Abrahams barn, det vil si hans avkom. Men dette er ikke nok for å kunne være også Abrahams åndelige barn. Ekte Abrahams barn må, slik som Abraham, bære «god frukt»: Jesu sier til fariseerne og saddukeerne: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den kommende vrede? Bær da frukt som svarer til omvendelsen! Og tro ikke at dere kan si til dere selv: «Vi har Abraham til far.» For jeg sier dere Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene» (Matt. 3 7-9). I konfrontasjon med jøder i Johannes evangelium erkjenner Jesus at jødene er Abrahams ætt. Men at de eller –rettere sagt – en del av dem ikke er hans barn i åndelig betydning.

 

Jesus sier videre: «Jeg vet at dere er Abrahams ætt. Men dere vil drepe meg». «Var dere Abrahams barn, gjorde dere som Abraham» (Joh. 8, 37-39). Paulus klargjør dette ytterligere både i sitt brev til romerne og til galaterne. Både i Romerne og i Galaterne argumenterer Paulus ved hjelp av GT og evangeliet at Abraham ble rettferdig gjennom tro alene. Han argumenterer videre for at alle som tror på Jesus Kristus blir rettferdig av tro alene på grunn av Guds nåde alene. Dette gjelder både for jøder og ikke-jøder, det vil si hedninger. Han begrunner denne påstand som følger: «Om Abraham heter det: Han trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Så forstår dere at det er den som tror som er Abrahams barn. Skriften [GT] forutså at Gud ville rettferdiggjøre hedningene ved tro, og den forkynte på forhånd dette gode budskapet til Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes.» (Gat.3,6-9).

 

Abrahams velsignelse skulle nå alle folkeslag via Jesus Kristus verdens frelser. Paulus begrunner dette som følger: «Gud gav løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke ‘til dine ætter’, som det gjaldt mange, men det blir talt om én, ‘til ditt ætt’, og det er Kristus» (Gal.3, 16). For å vise forholdet mellom Abraham og Kristus resonnerer Paulus ved hjelp av henvisning til Skriften (GT) og evangeliet som følger.

 

Jesu forsoning på Golgata er den ene og nødvendige veien til å tilegne seg Abrahams tro, det vil si å bli frelst av Guds nåde alene. Med dette som utgangspunkt/basis vil Paulus overbevise så vel jøder som hedninger/ikke-jøder om følgende sannheter: For det første gjør tro på Kristus det mulig for alle mennesker å forsone seg med Gud og med hverandre. For det andre er Jesu forsoningsdød på korset årsaken til at Templets forheng revnet ned, den mur som skiltes hedningers forgård fra Templets hellige del dit hedningene ikke fikk gå. Matteus skriver: «Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden. Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst» (Matt.27, 50-51).

 

Dette kan ses blant annet som tegn på at grunnlaget for forsoning mellom jøder og hedninger ble lagt som en konsekvens av Jesu dødsoffer. Paulus skriver: «Dere som en gang var hedninger av fødsel (...) Husk at dere en gang var uten Kristus, utestengt fra borgerretten i Israel uten del i paktene og løftet, ja, uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt bort, kommet nær på grunn av Kristi blod» (Efeserne 2, 11-13). På denne måten har Abrahams velsignelser kommet til alle folkeslag (jf. Gal.3,28).

 

Det finns ulike måter å tolke Skriften, for eksempel jødisk, kristen, historisk-kritisk (agnostisk), religionsvitenskapelig og ateistisk. Når Jesus og apostlene siterer fra Skriften (GT) blir ikke sitatet alltid eksakt som det står i GT. Det er et tolket sitat i lys av evangeliet.

Et paulinsk eksempel på dette er Pauli tolkning av Abrahams ætt. Ifølge jødisk tradisjon er Abrahams ætt, hans sønn Isak som er stamfar til det jødiske folket, mens for Paulus er Abrahams ætt Jesus Kristus (Gal.3,16, og Gal.4,21-31). Her får Abrahams tro og historie en ny dimensjon sett i lys av Jesu liv, undervisning, død og oppstandelse.

 

Et annet viktig eksempel på apostlenes egenartete tolkning av GT får vi i Peters preken på pinsedagen. Peter siterer profetien fra profeten Joel, 3, 1-5 og tolker sitatet positivt. Joel sier at «Herrens dag kommer, den store og skremmende» [dagen]. Peter tolker derimot dette som «Herrens dag kommer, den store og strålende» [dagen] (Apg.3,20b). Hos Joel står «Herrens dag» i en doms sammenheng, og derfor er den skremmende, mens Peter siterer «Herrens dag» fra Joel i en frelsesammenheng på pinsedagen, der den er strålende (jf.2.Kor.3,7,3,13-16).

 

Altså Kristus (Herren) kom med strålende frelse, ikke med skremmende dom, og dette illustreres av det gode som skjer ved at Kristus utøste den Hellige Ånd på pinsedagen (Apg.3). Heb.11,39f er også et viktig eksempel på hvordan viktige tekster i GT får en delvis eller helt ulik betydning i lyset av evangeliet. Når man leser GT får man inntrykket at de såkalte troens helter som Abel, Enok, Abraham, Isak, Jakob, Josef, Moses, Samson, David, etc., fikk et kall og løfte fra Gud og at de levde etter kall og oppnådde det som Gud lovet dem. Men Heb.11, 39-40 sier noe annet: «Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss».

 

Oppsummerende kan sies at det faktum at jøder og kristne tolker Skriften (GT) ulikt, har en enorm konsekvens blant annet for deres forhold til hverandre, for deres forståelse av evangeliet, Abrahams stilling og rolle i Guds frelsesplan for menneskehet, og for dere syn på Messias, frelse og dom.