Sangen er sterk og klar og kirken er fullsatt. Hvert år så lenge jeg kan huske, har denne sangen avsluttet julegudstjenesten. Hjemme venter god mat, gaver og hyggelig samvær med mine nærmeste. I år som i fjor kommer sangen til å berøre meg. Det er noe vemodig vakkert over denne tradisjonen som gjentas og budskapet som på nytt forankres i meg.

 

Hvis du tenker etter, har kanskje du også sanger som betyr noe spesielt for deg. Ikke nødvendigvis julesanger, men sanger som minner deg om ting du har opplevd, om hendelser og personer og som blir stående som et klingende symbol på tilhørighet, vennskap, glede og kanskje noen ganger også sorg. Musikk blir ofte betegnet som følelsenes språk, et medium man kan benytte seg av når ord ikke lenger er tilstrekkelige.

 

I våre dager konsumerer vi mye musikk. Ja, faktisk så mye at forskere har begynt å betegne samfunnet som et musikksamfunn. Tekniske nyvinninger gjør musikk mer tilgjengelig, men dette gjør også at bruksområdene for musikken endrer seg. Fra å være et nytelsesmiddel, noe man tidligere opplevde på konsert, eller noe man slappet av med i godstolen etter en lang arbeidsdag, influerer musikk i dag mange av hverdagens gjøremål. Den blir en naturlig del av dagliglivet, og tonesetter bussturen, løpeturen, lekselesing, handleturen etc. Ved hjelp av spillelister kan vi organisere musikken slik at den passer til den aktuelle aktiviteten. Mange opplever at musikk på denne måten fungerer som en hverdagsressurs, og den brukes bevisst for å regulere følelser og stemninger, til å gire opp eller roe ned.

 

Professor Even Ruud har skrevet mye spennende og aktuell litteratur om hvordan musikk brukes som en identitetsmarkør. Han er opptatt av hvordan vi gjennom å sette sammen erfaringer der musikken har berørt oss, skaper nye bilder av oss selv hvor vi opplever sammenheng, kontinuitet og mening i livsforløpet. Men Ruud peker også på en annen viktig ting, nemlig hvordan et stadig høyere konsum av musikk gjør at vi kanskje mister evnen til virkelig å lytte. Han spør hvorvidt vi burde være mer bevisst og kritiske til det lydmiljøet vi omgir oss med, og ikke minst gjenerobre stillheten.

 

For egen del synes jeg dette er viktig. Jeg er en av dem som gjerne kan eksponere meg for musikk store deler av dagen, men jeg opplever også å bli ”mettet”. Da er hodet så fullt at selv den fineste musikken oppfattes som støy. Jeg er avhengig av å legge inn musikalske pauser for å være mottakelige for høydepunktene, når de kommer.

 

Det er kun få dager til julaften og den årlige julegudstjenesten står for døren. Sannsynligvis vil jeg også i år bli berørt under siste sangen. Ikke nødvendigvis fordi den musikalske kvaliteten er så stor, men fordi sangen nok en gang minner meg om tradisjonen jeg er en del av, tilhørigheten, og alt jeg har å være takknemlig for.

 

Måtte 2016 bli er godt år for deg, med gode opplevelser og plass til musikalske høydepunkt du kan se tilbake på med glede.

 

 

Ruud, Even (2005): Lydlandskap – om bruk og misbruk av musikk. Oslo: Fagbokforlaget