Av Marie Strand Skånland, forskningsleder
«Vi føler oss egentlig bare skikkelig dumme», sa masterstudenten jeg veiledet. Han refererte til seg selv og sine medstudenter, som satt og knotet med masteroppgaven, og opplevde at de var langt ute i en synkemyr. Eller «the valley of shit», som noen også kaller det.*
Denne teksten skal handle om hva det vil si å forske. Jeg vil påstå at å forske er som et kinderegg og at det innebærer tre essensielle ting: Å føle seg dum, å forvente å skulle bli avslørt og å gå gjennom «the valley of shit», eller møkkadalen som vi kanskje kan si på godt norsk.
Møkkadalen
Hvis du har jobbet med et lengre forskningsprosjekt, enten som student eller som phd-forsker, vet du antakelig hva det vil si å være i møkkadalen. Du er langt nede, det er mørkt, og du har lyst til å gi opp. Du ser ikke enden på prosjektet – eller dalen, for å holde oss til metaforen – og kanskje du tviler på om du er på rett vei. Det er ingen god følelse. Å forske er å være i kaos. Det skal jeg komme tilbake til.
Når du er i møkkadalen og du har lyst til å gi opp er det bare én ting å huske: Enhver dal har en ende. Fortsetter du å sette én fot foran den andre kommer du før eller siden ut i lyset.
Frykten for å bli avslørt
Hvis du ikke er blant de heldige få, går du antakelig også med en mer eller mindre konstant følelse av å skulle bli avslørt. Gjennom livet har vi sett og hørt media referere til «forskning» som «sier at». Vi ser for oss laboratorier, hvite frakker, Einstein og Curie. Vi tenker ikke på at Albert og Marie også var mennesker. Akkurat som deg. Og hvem er du, som skal være forsker som May-Britt og Edvard Moser, men egentlig ikke aner hva du driver med? Snart må du bli avslørt.
Velkommen til opplevelsen av å være menneske og en helt sentral erkjennelse: Det er faktisk bare mennesker som står bak ethvert forskningsfunn. (Denne innsikten bør også innebefatte erkjennelsen om at forskning hverken er objektiv eller allmenngyldig, men det er en annen tekst.)
Nødvendigheten av å føle seg dum
Så var vi kommet til det siste punktet, og kanskje det som er leken i kinderegget og kjernen i forskning: Å føle seg dum.** Å føle seg dum og å ikke vite hva du gjør er essensielt i forskning, fordi forskning er å finne ut noe nytt. Dersom du vet akkurat hva du holder på med og hvor du er på vei, da driver du ikke med forskning fordi du per definisjon må ha gjort det før. Å forske er å gå ut på ukjente veier og å ikke vite hvor de leder. Bare på den måten kan vi faktisk utvikle ny kunnskap.
Å tåle å være i kaos
Å forske er å tåle å være i kaos, har noen sagt. For noen av oss ligger motivasjonen i å forsøke å strukturere kaoset.
Første gangen du starter på et nytt forskningsprosjekt – om det er bacheloroppgaven, masterprosjektet eller et phd-løp – kan det oppleves overveldende og utrygt. Det kan være vanskelig å stole på at veien blir til mens du går og at du faktisk kommer til å komme ut like hel på andre siden av kaoset. Når du har vært gjennom et visst antall møkkadaler og begynner å kjenne dem igjen, da begynner du kanskje også å kjenne tryggheten om at lyset faktisk er der på den andre siden, og du kan tåle litt bedre å gå gjennom skyggene. Og kanskje er det opplevelsen av å føle seg dum eller å ikke vite hvor veien fører som blir drivkraften til å fortsette å gå.