Torstein Try

Jeg arbeider for tiden med et mulig forskningsprosjekt som tar for seg temaområdet religiøs dialog. Det kan virke som det finnes en mangel på entusiasme og interesse i evangeliske frimenigheter når det gjelder å engasjere seg i arrangementer og tiltak knyttet til dialog på tvers av etablerte religiøse grenser i norsk kontekst. Jeg vil gjerne undersøke om en slik vegring er vanlig blant frimenigheter på Sørlandet. Det er i denne forbindelse interessant å se på hva slags kriterier som er knyttet til dette. Er mulig vegring for eksempel knyttet til geografiske områder, aldersgrupper, menighetstilhørighet, egen bakgrunn eller simpelthen til måten slike dialoger organiseres på?

Ett inntrykk jeg har, basert på egne interreligiøse studier, på erfaringer knyttet til egen organisering av interreligiøse dialogsamlinger og på erfaringer i forbindelse med egen undervisning i misjonsvitenskap, er at mange unge kristne ønsker å dra en sterk skillelinje mellom misjon og interreligiøs dialog. Det virker som de ser på disse som to motsetninger, heller enn følgesvenner. Som tidligere kristen misjonær i muslimske land så overrasker denne holdningen meg. Min erfaring var heller at misjonsarbeid og kristen forkynnelse var avhengig av kontinuerlig interreligiøs dialog både før og under arbeidet, for å bli både vellykket og relevant i en muslimsk kontekst.

Om mitt inntrykk, eller min hypotese, om motstand mot dialogarbeid viser seg å være riktig, hva må til for at frimenigheter skal kunne få en bredere forståelse av interreligiøs dialog?

Metoder for å få tak i materiale til dette prosjektet kan være kvalitative undersøkelser, i form av Nettskjema og/eller semistrukturerte intervjuer, kombinert med analyse av teori relatert til forholdet mellom dialog og misjon.