Prosjekt Fortell! handler om å hente ut fortellinger om verdier, tro og meningsdannelse. Det er en spennende nysatsing med forankring i ledelsen. Gjennom deltakende prosesser og intervjuer med ansatte og elever ønsker vi å finne fram til hvilke verdier alt arbeid skal være forankret i og vise seg gjennom – og lete etter språk og fortellinger for tro og viten som treffer mennesker i dag.

 

– Vi er glade for å ha fått Eva til å utvikle og lede dette arbeidet. Prosjektet favner både intern kulturjobbing ved verdibevisstgjøringsarbeid fram mot ny strategi – og arbeidet med hvilken identitet skolen kan ha og hvordan vi kan kommunisere dette ut til samfunnet, sier rektor Ingunn Folkestad Breistein som legger til at dette arbeidet vil også være med å danne grunnlag for hva den nye fortellingen om Ansgarskolen skal være framover.

 

Prosjekt Fortell! vil invitere ansatte å finne og virkeliggjøre verdiene vi skal ha som jordsmonn i alt arbeid. I tillegg ønsker Dønnestad i løpet av året møte mange av elevene og studentene for å dele tanker og spørre om deres verdier, meningssøken, tanker om tro og språk til det som handler om eksistens: livet på godt og vondt, hva som er utfordrende, hvordan studiet både kan gi næring til hode og hjerte og menneskelig utvikling. Sammen vil vi holde i deltakende prosesser med ansatte på personaldager dette året. Dette gleder jeg meg til, sier Breistein.

 

I løpet av de første månedene vil Dønnestad intervjue alle faste ansatte om deres verdifortellinger, motivasjon, deres ressurser, deres tanker om hva identiteten til skolen skal være og hvordan vi som arbeider her og studerer her skal formidle det ut til andre, sier rektoren.

 

«Det var en gang begynner nå», er et uttrykk Eva Dønnestad har brukt for å beskrive prosjektet. Hun tror det alltid er mulig å skrive nye fortellinger, men hun tror ikke på nullstilling. Fortellingen har respekt for og tar utgangspunkt i det som har drevet skolen fram til nå, de som arbeider her og de som studerer her. Nye kapitler skrives inn i de gamle. Hun har en enorm tro på å spørre dem det gjelder for å få fram mangfold og verdsette forskjellighet. Hun tror dette er lettere om alle er forankret i de samme verdiene. – Omdømme bygges innenfra, sier hun.

 

– Førstemøtene med ansatte ved Ansgarskolen har vært som å få lys midt i fleisen, smiler Eva Dønnestad som er opptatt av menneskemøter. – De ansatte er åpne, vennlig og nysgjerrige på andre – det er godt å bli tatt imot på denne måten. Prosjekt Fortell! handler om å få fram de skjulte skattene som lever i hver ansatt, i elevene og i skolens historie. Jeg ønsker å bidra med å finne et språk og gjengi disse fortellingene. Sammen med flere skal vi finne språk og uttrykk til alt godt som allerede lever her og som også kan få nye dimensjoner gjennom at vi skriver nye fortellinger.

 

Alle verdier må vise seg i hvordan vi møter den andre. Kunnskap får også en ny dimensjon når den settes ut i livet. Fagene ved skolen inviterer til å kunne tenke at dette er en skole som tar hele mennesket på alvor, som gir plass for sjelen, undring, tro og meningssøken.

 

Hun har erfart at det kan være fristende å begynne i feil ende – med motto og logoer.

– I dette prosjektet skal vi først bruke tid på å finne hva som er hjertet til dem som er de menneskelige ressursene her. Gjennom å kartlegge, hente forslag fra ansatte og elever og deretter samle dette og lage en ny fortelling som rommer det beste av det skolen er i dag – og har plass til nye kapitler som kan treffe nye mennesker. Det er ekstra spennende at studentene også inkluderes i dette utviklingsarbeidet, det er jo de som er hovedpersonene.

 

Dønnestad gleder seg til å gå i gang. Til å møte ansatte og studenter.

– De fleste mennesker bærer en storhet i seg som ennå ikke er oppdaget – og den skal vi lete etter – sammen. Jeg siterer stadig ei av jentene jeg fulgte i et prosjekt der jeg møtte 12 mennesker som hadde forsøkt å ta livet sitt til samtaler gjennom ett år: Jeg gir deg ikke det vondeste om du ikke samtidig ser alt det vakre jeg er. Sånn er det. Vi må leve med begrensninger og rommer feilgrep for å vokse. Slik er det også i både arbeidskultur og studentkultur. Samtidig kan det være både ansatte og studenter sitter inne med skatter de ennå ikke har fått dele. Jeg liker godt å tenke at vi skal gjøre vårt ytterste for å gjøre andre store. Om vi er rause og lar det beste i andre vokse, blir Viet og skolen styrket. Dette er med andre ord et VI-prosjekt. Vi blir den vi er og litt mer enn den vi er, sammen med andre, understreker Eva.

 

Dønnestad verdsetter også at skolen har tro som en del av verdigrunnlaget. Det gir muligheter for å også kunne arbeide med den åndelige tørsten flere unge uttrykker. Hun er opptatt av at også fortellinger om tro må få plass i klasserom, terapirom og det offentlige rom.

– Når vi finner inn til kjernen i det å være menneske og deler det vi tenker og tror på, er det lettere å finne noe felles enn når vi diskuterer spesifikke etiske tema.

 

Vi trenger fortellinger som rommer livene vi lever. Gud er aldri noe annet sted enn i virkeligheten. Kjærlighetsbudskapet er etterlengtet, jeg tror vi må fortelle det på en måte som gjør at det rommer de mange fasettene i livene vi lever på godt og vondt. At vi kan dele erfaringer dem som ikke nødvendigvis kjenner seg hjemme i de mer tradisjonelle trosuttrykkene. Det snakkes ofte om å ta den store samtalen, og den store fortellingen, jeg er opptatt av den nære samtalen og den nære fortellingen fordi jeg tror livstørsten best stilles uten skall, sier Eva Dønnestad.

 

 

 

Aktuelle spalter fra Dønnestad