Venn eller behandler? Hvordan navigerer musikkterapeuter relasjonen til pasientene?
De samme faktorene som skaper en god terapeutisk relasjon, kan også utfordre den. Det viser en ny studie om forholdet mellom musikkterapeuter og pasienter i FACT-team.
Marie Strand Skånland, forskningsleder og førsteamanuensis ved Ansgar høyskole, har undersøkt hvordan musikkterapeuter reflekterer rundt relasjonen til pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Seks musikkterapeuter fra ulike norske FACT-team ble intervjuet. FACT (Flexible Assertive Community Treatment) er en oppsøkende, tverrfaglig behandlingsmodell etablert i Norge rundt 2013 (ACT-, FACT- og FACT ung-team - Helsedirektoratet). Teamene består blant annet av psykolog, psykiater, sosionom, sykepleier, brukerspesialist og arbeidsspesialist. Målet er å nå mennesker med alvorlige psykiske lidelser og rusproblematikk som ofte ikke oppsøker hjelp selv, og som kan være sosialt isolert.
Blant omtrent 75 etablerte FACT-team i Norge har rundt 20 team inkludert musikkterapeut i teamet. Musikkterapi anbefales i flere av Helsedirektoratets faglige retningslinjer, blant annet for behandling av pyskoselidelser og rusavhengighet, og blir også omtalt i den norske modellbeskrivelsen for FACT-team (FACT-modellbeskrivelse)
– Relasjonen er helt sentral for om behandling virker. Tillit er spesielt viktig i en gruppe som ofte har liten tillit til systemet og hjelperne. Pasientene i FACT er definert som “vanskelig å nå”, men musikkterapeutene beskriver gode, robuste relasjoner med pasientene. Samtidig ble jeg nysgjerrig på hvor balansen går i denne typen relasjoner. Musikkterapeuten kan følge pasienten til tannlegen, på korøvelse eller på tur. Da kan grensene mellom behandling og hverdagsliv bli uklare, sier Skånland.
Tett på pasientenes hverdag
FACT-team oppsøker pasientene i hjemmene deres. I denne typen oppsøkende arbeid går praksisen ofte utover de tradisjonelle rammene for en terapeutisk relasjon. Profesjonell omsorg kan gli over i noe som ligner vennskap, og det reiser både etiske og praktiske spørsmål.
– Pasientene får en relasjon til musikkterapeuten som oppleves nær og trygg, og de får støtte til å komme seg ut og delta i aktiviteter. For mange er isolasjon en stor del av problematikken, sier Skånland.
Tidligere studier viser at pasienter setter pris på en vennskapslignende relasjon til profesjonelle hjelpere. Det kan handle om å bli møtt som et likeverdig menneske, eller om små handlinger som å ta en kaffe sammen. Musikkterapeutene møter pasientene utenfor tradisjonelle behandlingsrom og deltar i ulike aktiviteter. Musikkterapeuter forbindes sjeldnere med medisinering og tvang, og musikk oppleves av mange som noe positivt. Det gir dem ofte en unik tilgang til pasientene.
Det musikalske samspillet kan også skape en form for intimitet som gjør at pasienter kan mistolke relasjonen.
– Mange av pasientene er ensomme. Når noen viser omsorg, kan det vekke sterke følelser – forelskelse, tiltrekning eller forvirring. Da må terapeuten adressere det direkte. Det gikk stort sett bra, men krevde ekstra samtaler og tydeliggjøring. Når man ikke møtes på et legekontor, mister man den kliniske konteksten og de tydelige rammene for at dette er behandling, sier Skånland.
Hvordan navigerer terapeutene dette?
Ifølge Skånland handler det om kontinuerlig refleksjon hos musikkterapeutene.
– Det finnes ikke ett klart svar på hvor den profesjonelle grensen går. Musikkterapeutene ønsket å bygge en nær og likeverdig relasjon til pasientene, men samtidig være tydelige på sin profesjonelle rolle. Relasjonen kan ligne et vennskap i tone og form, men det er ikke et likeverdig vennskap. Det ligger en maktskjevhet der terapeuten alltid har ansvar for det som skjer i terapien.
Terapeutene beskrev konkrete strategier for å ivareta grenser: – ikke svare på telefon etter arbeidstid – bruke mer nøytralt språk hvis de måtte svare – ikke ta imot gaver – si ja til kaffe, men ikke til mat.
– En pasient ville gjerne gi en kopp i gave til musikkterapeuten, men terapeuten var tydelig på at han ikke ville ta den med hjem. Dette ble en ufarlig, men nyttig forhandling om hvor grensene i relasjonen skulle gå, fordi gaver er en form for relasjonell kapital, forteller Skånland.
Musikkterapi som motivasjon – og som bro til resten av teamet
Musikkterapi ser ut til å øke motivasjonen for annen behandling. Pasientene opplever musikkterapi som lystbetont og ufarlig, og det gjør at musikkterapeuten ofte får en viktig rolle i teamet. Musikkterapeuten kan dermed bli en brobygger som gjør det lettere å trekke inn andre fagpersoner etter hvert.
–Musikkterapi treffer godt på sentrale recovery-aspekter som identitet, håp, mening og sosial tilknytning. Det er ressursorientert og synliggjør andre sider av pasientene, også for resten av teamet, sier Skånland.
Relasjonell nærhet trenger bevisste profesjonelle
Funnene i studien viser at musikkterapeutene setter pris på nærheten som oppstår i behandlingen av pasienter. Samtidig er de svært bevisste på behovet for profesjonelle grenser. Studien konkluderer med at profesjonelle grenser i den terapeutiske relasjonen er kontekstavhengig og må oppfattes fleksibelt. Denne fleksibiliteten fordrer kontinuerlig selvrefleksjon hos musikkterapeutene, samt behov for veiledning og åpne samtaler om etiske dilemmaer i behandlingsteamene.
Referanser: