Religion, populærkultur – og de unge
Av Ingvild Thu Kro
«Jeg dummet det ned, for de religiøse i byen mente jeg var en heks», sier det selverklærte geniet Sheldon i den populære tv-serien The Big Bang Theory. Han viser til en oppgave om magnetisme han skrev som barn. Sitatet står i en sammenheng der religiøs tro formidles som motsatsen til vitenskap. I samme serie møter vi jøden Howard som sier; «Religionen min er ganske fri. Så lenge man skjærer av seg forhuden og ikke bærer et kors, går det bra.» I tv-serien The Good Wife møter vi tenåringen Grace som sier; «Jeg tror Jesus er en jeg vil vite mer om. Jeg tror ikke vitenskap tar bønn alvorlig nok. Jeg tror global oppvarming skjer, og jeg tror ikke at å tro på Jesus betyr at global oppvarming ikke skjer. […] Jeg er en tenkende person. Jeg tenker på Jesus, ok?»
Disse sitatene er selvsagt helt korte eksempler, men likevel eksempler på at det i mainstream populærkultur formidles holdninger og perspektiver på religion og religiøs tro. Og tendensen er økende.
Det sies at populærkultur både speiler og former samtidskulturen. Filmer, tv-serier, musikk og andre former for populære medier er uttrykk for den såkalte ‘tidsånden’; de sier noe om hvordan mennesker i vår tid tenker. Videre bidrar populærkulturen til forhandling og debatt rundt sentrale saker og temaer som preger vår samtid. Et slikt tema er religion og religiøsitet, og forskningen har åpnet øynene for dette spennende feltet.
Religionssosiolog Mia Løvheim sier det så sterkt at «mediene er en mer betydningsfull arena når det gjelder kontakt med religiøse oppfatninger og verdier, enn foreldre og kirke». Noe av argumentet hennes går på hvilke arenaer unge mennesker i dag bruker tid på og hvilke de anser som mest troverdige. Teologen Walt Mueller er inne på noe av det samme når han vektlegger at populærkultur fremstår katekiserende i møte med dagens unge. Han peker på den klassiske definisjonen av katekese som betyr ‘å instruere muntlig’. Tradisjonelt fant katekese av kristen tro sted i hjemmet og kirken, med voksne som stilte en rekke spørsmål om troen, som de unge skulle memorere svarene på. Regelmessighet og repetisjon var kjennetegnene. På samme måte, hevder Mueller, bidrar populærkulturen i dag til katekisering av de unge. Gjennom regelmessighet og repetisjon innlemmes de i samtidens kulturelle tro, som legger grunnlag for holdninger, oppfatninger og atferd for resten av livet – også når det gjelder religion og religiøs tro.
Dermed, i dagens samfunn, som i stor grad kjennetegnes av ulike medier, spiller nettopp populærkulturen en sentral rolle som materiale for barn og unges danning av verdensbilde og religiøse tro. For kirken er dette både en utfordring og en mulighet. Som utgangspunkt bør kirken være koblet på den virkeligheten dagens unge vokser opp og lever i. Dagens unge er klar over at de ikke lever i et livssynsnøytralt samfunn. De er vant med å møte uttrykk for religion og religiøs tro på mange ulike arenaer. Som Løvheim sier; de «er ikke passive mottakere av religiøs sosialisering – de er aktive deltakere i den religiøse debatten, med høy grad av kritisk autonomi». Måtte kirken være det samme – også i møte med populærkultur og de unges livsverden.