Ansatte og ledere i helsevesenet er uenige om mye, men én ting er de enige om

Forskere har spurt leger, sykepleiere og ledere ved et stort norsk universitetssykehus om hvorfor de valgte yrket sitt.

Da leger, sykepleiere og ledere ved et stort norsk universitetssykehus ble spurt om hvorfor de valgte yrket sitt og hva som gir dem mening i arbeidet, handlet svarene sjelden om lønn eller karriere. 

– Det handlet om verdier: ønsket om å hjelpe, ta ansvar og gjøre en forskjell for andre mennesker.

Det sier forsker Lars Mandelkow ved Ansgar høyskole. Han ledet denne studien.

Ansatte mot ledelse – en fastlåst konflikt?

I helsevesenet beskrives forholdet mellom ansatte og ledelse ofte som en kamp. 

Ansatte opplever at krav om rapportering og omorganiseringer forstyrrer arbeidsro og pasientnær praksis. 

Ledere på sin side kan oppleve de ansatte som motvillige til endring og lite villige til å delta i nødvendige tilpasninger for å sikre drift og kvalitet.

Det var dette spennet som lå til grunn for studien: Finnes det et felles grunnlag for mening og engasjement i helsevesenet – eller står ansatte og ledere på hver sin side av en uoverstigelig konflikt?

Mening i møte med pasienter og samhold i teamet

Funnene er oppmuntrende: Det finnes noe felles som både ansatte og ledere streber etter.

Folk opplever mening når arbeidet faktisk betyr noe – særlig i møtet med pasienter, kollegaer og andre ansatte. 

– Når vi forskere spurte hva som gir mening, var det alltid relasjonene som ble trukket fram. Systemet kan virke utmattende, men relasjonene oppleves som givende.

 «Når jeg kjenner at jeg har gjort en god jobb for noen, er det ikke bare verdt det – det er det jeg lever for», sa en sykepleier. 

«Motivasjonen ligger først og fremst i å kunne løse oppgaver og saker sammen som et team», sa en leder.

Mandelkow mener det er viktig å påpeke at også ledere står ved siden av systemet – de kan derfor lett forveksles med det. 

Når de ble spurt om hva som gir dem mening, svarte mange at det var å få ting til å fungere sammen med de ansatte. De ønsket å være der for medarbeiderne og bidra til trivsel. 

– På samme måte som en sykepleier ønsker å være der for pasientene, ønsker en leder å være der for de ansatte. Dermed går denne motsetningen delvis i oppløsning.

Mening og utmattelse – samtidig

Fortellingene var preget av denne gjennomgående dobbeltheten: Arbeidet oppleves som dypt meningsfullt, men også som stadig mer utmattende. 

Når sykehus preges av nye prosedyrer, personalmangel, omorganiseringer, sammenslåinger og et stadig høyere tempo, opplever mange økt slitasje.

En sykepleier beskrev hverdagen slik: «Du løper fra rom til rom og prøver både å gjøre de praktiske oppgavene og å møte pasientene som mennesker.» 

En lege fortalte om belastningen: «Når det er fire–fem om morgenen, og du ikke har sovet eller spist skikkelig, kjenner du hvor sliten du er.»

Det samme kom frem i intervjuene med lederne. 

En leder sa: «Jeg vet ikke hvor mange e-poster jeg får i løpet av en dag, men å finne tid til å sette seg ned og konsentrere seg om én oppgave … det skjer egentlig aldri.»

Hvorfor folk slutter – og hva som får dem til å bli

Helsevesenet sliter i dag med høy turnover, høyt sykefravær og utbrenthet – ikke bare blant de som jobber med pasientene, men også blant ledere. 

I offentlige debatter fremheves ofte lønn som hovedløsning. 

– Lønn er viktig, men funnene i studien peker tydelig på at det ikke er tilstrekkelig, sier Mandelkow.

Ifølge forskeren er valget av et omsorgsyrke ofte tett knyttet til identitet. Dette gjør helsearbeid særlig sårbart. 

Når verdiene som motiverte yrkesvalget ikke lenger får plass i arbeidshverdagen, kan det føre til fremmedgjøring – og i neste omgang en identitetskrise. 

Slitasje handler da ikke bare om høyt arbeidspress, men om et gap mellom det man ønsker å stå for, og det man faktisk får gjort.

– Man blir ikke værende i et krevende yrke hvis man ikke trives og opplever mening i arbeidet. Når det som en gang ga stolthet og identitet, systematisk presses til side, hjelper det lite med effektivisering alene.

Mandelkow mener det gjelder å bygge systemer som gir spillerom og pauser – som kanskje ikke er mest effektive på kort sikt, men som på lang sikt gir bedre rom for refleksjon. 

– Jeg tror det er mulig å få det til. Det trenger ikke være enten eller: enten suksess og effektivitet, eller langsomhet og ineffektivitet, utdyper han.

Helsevesenet som speil av samfunnet

Dette gjelder ikke bare helsevesenet. Forskerne viser til den tyske sosiologen Hartmut Rosa. Han beskriver for eksempel hvordan moderne samfunn preges av akselerasjon: 

Stadig raskere endringer som må til, bare for å opprettholde systemene. I et slikt tempo forsvinner ofte rommet for det som ikke kan planlegges eller måles – som mening, relasjoner og faglig forankring.

De nevner også psykologen Tatjana Schnell ved MF Vitenskapelig høyskole. Hun viser at mening i arbeid henger tett sammen med opplevelse av sammenheng, verdier og tilhørighet. Når disse brytes ned, øker risikoen for både utmattelse og frafall.

Studien peker dermed mot et viktig, men ofte oversett poeng: Helsevesenets utfordringer handler ikke bare om økonomi og organisering, men om hvilket samfunn vi er i ferd med å skape. 

Er det et samfunn der tempoet stadig øker og der spørsmålet om mening skyves til side – eller et samfunn der vi aktivt skaper rom for en felles opplevelse av mening?

Referanser:

Lars Mandelkow mfl.: Caring for meaning: a qualitative exploration of healthcare professionals’ experiences. Scandinavian Journal of Public Health, 2026. Sammendrag. Doi.org/10.1177/14034948251411758

Denne saken står også på forskning.no