Beate Helmikstøl

^{Stipendiat og høyskolelektor psykologi}

^{Foto: Kelly Sikkema, Unsplash}

Med jevne mellomrom blusser debatten opp om hvorvidt vi skaper et samfunn hvor guttene faller utenfor. Guttene presterer generelt dårligere på skolen. De dropper oftere ut. De er oftere involvert i alvorlig kriminalitet. De er overrepresentert på selvmordsstatistikken. Ja, generelt topper de flere av listene man ikke har lyst til å toppe.

Følgelig snakkes det mye om kjønnsgapet fra skolealder og opp til voksentilværelsen. Men det snakkes langt mindre om hvordan dette ser ut i småbarnsalder.

Hvor tidlig starter egentlig disse kjønnsforskjellene?

I en nylig publisert forskningsartikkel om dysregulering i småbarnsalderen finner vi at barna i familier hvor foreldre er hardt presset på mange kanter, oftere viser større grad av reguleringsvansker (som overdreven gråt og irritabilitet, vansker med å roe seg, vansker med å håndtere sanseinntrykk, søvn- og spiseproblematikk). Men her er tydelige kjønnsforskjeller i disfavør av guttene. Guttene er spesielt sårbare for økte reguleringsvansker i familier preget av mange belastninger. Også jentene som vokser opp i disse familiene får en økning i reguleringsvansker utover i småbarnsalderen, men økningen er merkbart større for guttene. De viser altså en sterkere reaksjon enn det jentene gjør, og får eskalerende problemer når miljøforholdene rundt ikke er optimale.

Vi vet ikke helt hvorfor det er sånn. Når mange belastninger og stress er til stede allerede i graviditeten kan det tenkes at ulike stresshormoner preger en formbar guttehjerne annerledes enn jentehjernen. Eller kanskje starter det etter fødsel. Det kan tenkes at vi er sammen med guttebarna på andre måter enn vi er med jentene. Noen studier peker for eksempel på at guttene trenger andre former for trøst, eller bruker lengre tid på å hente seg inn igjen, enn det jentene gjør. I familier med mange belastninger har man kanskje ikke kapasitet og overskudd til dette. Kanskje skyldes forskjellene at gutter og jenter utvikles i ulik takt, og at dette ikke i tilstrekkelig grad tas hensyn til i familie, barnehage eller ved skolestart?

At vi ikke med sikkerhet kan slå fast hvorfor det er sånn, betyr ikke at vi ikke kan og bør sette inn forebyggende tiltak. Når de små overveldes av store følelser, når de ikke sover, og ikke lar seg roe, trengs trygge voksne som kan tåle, romme og regulere. Dette er krevende for alle, men enda mer for voksne som selv er på bristepunktet. Det gir gode vektvillkår for dårlige utviklingsspiraler, og legger grunnlaget for tidlig skjevutvikling- særlig for guttene. Det lureste vi da gjør er å investere i trygge voksne som stillas rundt barnet. Å investere i barselomsorg, helsestasjon og lavterskeltilbud til foreldre som strever, sørge for økt bemanning i barnehage, ja generelt økt voksentetthet der små barn lever sine liv, er forebyggende psykisk helsearbeid i praksis. Slik gir vi barna våre en best mulig grunnmur fra tidlig alder- både gutter og jenter.

En god barndom varer tross alt livet ut.

Les mer her: Mapping Dysregulation: Prenatal Predictors and Developmental Trajectories of Multiple Regulatory Problems in Early Childhood | Research on Child and Adolescent Psychopathology